Grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner - når oppstår behovet for testament?

I levende live kan man gi gaver og disponere over sin formue som man ønsker. Det vil si at man i utgangspunktet står fritt til å gi bort hele eller deler av sin formue til akkurat hvem man ønsker, uten at dette kommer i strid med arvelovens regler (livsdisposisjon). Arvelovens formkrav og regler om minstearv/pliktdelsarv gjelder kun disposisjoner som anses som dødsdisposisjoner. Men når oppstår behovet for testament?

Det viktigste kjennetegnet ved dødsdisposisjonen er at den ikke er ment å få realitet før etter at giver/arvelater er død. Det vil for eksempel være tilfelle der det bare er arvelater som skal yte noe, og ytelsen først forfaller ved hans eller hennes død. Disposisjoner som ikke var ment å ha, og heller ikke fikk realitet for arvelateren i hans eller hennes levetid, krever testaments form. Konsekvensen av at arvelovens formkrav til testament og regler om minstearv/pliktdelsarv ikke overholdes, vil være at dødsdisposisjonen etter omstendighetene anses ugyldig. 

Derfor blir grensedragningen mellom livs- og dødsdisposisjon viktig. Det fins omfattende rettspraksis om denne grensedragningen, og som viser at vurderingen tar utgangspunkt i den konkrete virkning avtalen fikk for giveren. Mange av eksemplene gjelder bolig- eller fritidseiendom, der for eksempel foreldre ønsket å favorisere ett av barna sine. Spørsmålet er om overføringen av eiendommen var ment å ha, og om den fikk, realitet for foreldrene i deres levetid. Sentrale momenter vil her være om overføringen hadde praktiske og økonomiske realiteter for dem. Praktisk realiteter kan være hvem som skulle stå for vedlikehold og oppussing, og om foreldrene skulle ha borett ut levetiden sin. Økonomiske realiteter kan være hvem som skulle betale eiendomsskatt, forsikringer og kommunale avgifter, og hvem som skulle motta eventuelle husleieinntekter. Det blir også vektlagt hva som ble gjort for å ordne overføringen juridisk og formelt. Detaljert kjøpekontrakt med avtalt overtakelse på et tidspunkt hvor foreldrene utvilsomt regnet med å være i live, indikerer livsrealitet. Dersom overføringsprosessen var langvarig og omfattende, kan dette vise en sterk gjennomføringsvilje og at de reelt mente å overføre eierrådigheten til datteren/sønnen mens de var i live.

Ettersom det ikke fins faste objektive kriterier, betyr dette lite forutberegnelighet. Vi vil derfor anbefale å søke juridisk bistand for en vurdering av om en avtale vil stå seg overfor de arverettslige reglene om dødsdisposisjoner.

Arbeidstaker eller oppdragstaker - hvor går grensen?

I arbeidslivet generelt legger arbeidsmiljøloven de ytre rammene for reguleringen av det avtalerettslige forholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Gjennom arbeidsmiljøloven er arbeidstaker gitt et tydelig vern i sin arbeidshverdag. Det er imidlertid ikke alle som utfører arbeid for andre som har dette arbeidsrettslige vernet – er man oppdragstaker favnes man ikke av arbeidsmiljølovens bestemmelser, men av de helt vanlige kontraktsrettslige regler.

Grensedragningen verserer jevnlig for domstolene og det er nå avsagt dom i Oslo tingrett i en sak som har fått tilnavnet Alerissaken. Faktum var i korte trekk om 24 saksøkere som hadde gjort oppdrag for Aleris var å anse som selvstendige oppdragstakere eller fast ansatte. Ved at de anses som selvstendig næringsdrivende har de ikke hatt rett til pensjon, ferie, overtidsbetaling og helge- og helligdagstillegg. Saksøkerne krevde i snitt 1,3 millioner kroner tilbakebetalt i tapte tillegg og ytelser. Beløpene det er snakk om viser viktigheten av å ha slike forhold avklart.

Grensedragningen er komplisert, noe dommen også med tydelighet viser. Vi er mange som har sett frem til en noe tydeligere helhetlig avklaring av grensedragningen, noe den ferske dommen ikke gir. Den viser derimot tydelig hvor vanskelig en klar grensedragning er. Den er kompleks og avgitt under dissens for flere av saksøkerne.

Domstolen har gjort en grundig jobb og vurdert hver av saksøkerne sin sak hver for seg. 11 av saksøkerne tapte saken helt, 4 ble vurdert til å være fast ansatte, mens 9 vant frem med deler av kravet. Fra å ha fremsatt et samlet tilbakebetalingskrav på over 30 millioner, vant saksøkerne samlet kun frem med tilbakebetalingskrav kr 1,3 millioner kroner samlet. Saksøkerne må også bære egne sakskostnader. For de av saksøkerne som ble ansett som fast ansatte nedjusteres i dommen også tilbakebetalingskravet, sett hen til de beløp de krevde.

Det var i saken blant annet påberopt fra saksøker at Aleris sin bruk av konsulenter var begrunnet i et økonomisk motiv. Aleris fikk i tingretten fullt gehør for at så ikke var tilfellet. Denne vurderingen fra domstolen er viktig, da anførsel om økonomiske hensyn ofte er et bærende moment i tvistesaker rundt temaet.

Hva som skjer videre vites pr nå ikke, men man kan jo se for seg at denne tvisten ikke har fått sin endelige avslutning i rettssystemet.

Det man bør merke seg fra dommen er at det for arbeidsgiver er svært viktig å ha et bevisst og avklaret forhold til dette skillet både fra arbeidsgivers (oppdragsgivers) side og fra arbeidstakers (oppdragstakers) side, da dette kan være en utfordrende balansegang.

Ut over denne nye dommen har tematikken vært opp tidligere. Hvor kan man anta at grensen mellom å 1) leie inn en oppdragstaker og 2) anses som arbeidsgiver for ansatte med det arbeidsgiveransvar som da følger? I noen tilfeller er grensen helt klar og uproblematisk, typisk der hvor en virksomhet leier inn elektriker eller maler, inngår avtale med ekstern regnskapsfører mm. Det er uomtvistet at slike kontraktsforhold ikke favnes av arbeidsmiljølovens bestemmelser. I andre enden av skalaen har man faste ansatte i full stilling med tydelige rammer og instruksjonsrett fra arbeidsgivers side. Den rettslige utfordringen gjelder imidlertid grensedragningen mellom disse to helt klare yttergrensene.

Det er fra lovgivers side utarbeidet en liste med momenter som er avgjørende for grensedragningen. Kan man i hovedsak svare «ja» på punktene i denne listen, er man i de aller fleste tilfeller innenfor et arbeidsgiverforhold.

·       Arbeidstakeren har plikt til å stille sin personlige arbeidskraft til rådighet og kan ikke bruke medhjelpere for egen regning.

·       Arbeidstakeren har plikt til å underordne seg arbeidsgiverens ledelse og kontroll av arbeidet.

·        Arbeidsgiveren stiller til rådighet arbeidsrom, maskiner, redskap, arbeidsmaterialer eller andre hjelpemidler som er nødvendige for arbeidets utførelse.

·        Arbeidsgiveren bærer risikoen for arbeidsresultatet.

·        Arbeidstakeren får vederlag i en eller annen form for lønn.

·        Tilknytningsforholdet mellom partene har en noenlunde stabil karakter, og er oppsigelig med bestemte frister.

·       Det arbeides hovedsakelig for én oppdragsgiver.

Denne listen er dog kun veiledende, slik at andre relevante momenter i den konkrete sak alltid skal tillegges vekt.

Anses du å være arbeidsgiver regulerer arbeidsmiljøloven ansettelsesforholdet, jf. arbeidsmiljøloven § 1-8 flg. Med dette følger blant annet arbeidsgivers ansvar for nødvendige forsikringer, pensjonssparing, feriepenger, sykelønn, arbeidsgiveravgift, arbeidskontrakt mm. Arbeidsgiver blir også som hovedregel erstatningsansvarlig for skade som arbeidstaker volder forsettlig eller uaktsom under utøvelse av arbeidet, jf. skadeserstatningsloven § 2-1. En annen viktig trygghet for arbeidstaker er også vernet mot usaklig oppsigelse. Faller man utenfor arbeidstakerposisjonen reguleres avtalen derimot av alminnelig kontraktsrett og man må som selvstendig næringsdrivende selv sørge for egen drift av egen næringsvirksomhet. Inngåelse av oppdrag vil da følge alminnelig kontraktsrett og man er ikke beskyttet av oppsigelsesvern for kontraktsforholdet.

Høyesterett har slått fast at det er oppdragets reelle innhold som avgjør om det er snakk om et oppdrag eller et arbeidsgiverforhold. Ordlyden i den inngåtte avtalen er ikke avgjørende. Det er altså ikke anledning til å avtale seg vekk fra arbeidsgiveransvaret ved å kalle en arbeidskontrakt oppdragsavtale i stedet for ansettelsesavtale.

I Rt. 2013, s. 354 vurderte Høyesterett hvorvidt en avlaster for omsorgstrengende var å anse som ansatt eller ikke. I dommen fremkommer «(…) det helt sentrale spørsmålet er om personen stiller sin arbeidskraft til disposisjon og har behov for vern, eller om personen skal levere ett resultat uten at det oppstår noe personlig underordningsforhold».  Det skal altså skje en individuell helhetlig skjønnsmessig vurdering av arbeidets reelle innhold og oppdragets art. Det følger av lovgivers uttalelser og relevant rettspraksis et sterkt vern for den som skal utføre arbeidet. Utgangspunktet er at jo større avhengighetsforhold den som utfører arbeid har til den til utfører arbeid for, både i forhold til tid og grad av styring, jo større sannsynlighet er det at det er snakk om et arbeidsgiverforhold.

Grensedragningen skaper tvister og saker verserer jevnlig for domstolene. Alerissaken viser at selv om hovedlinjene er klare, vil vurderingene av enkelttilfellene fordre en konkret skjønnsmessig helhetsvurdering, slik at det er vanskelig å få noen helt klar linje.

Det dommen dog skaper noe klarhet rundt er at man som/ved overgang til ansettelse, ikke kan kreve samme høye timelønn som man mottar som konsulent. En rekke av de kostnader konuslentlønnen er ment å dekke, dekkes i ansettelsesforhold av arbeidsgiver, blant annet pensjonssparing, feriepenger mm.

Styreansvar - ansvar for avviklingsstyre - HR-2019-317A)

Hva skal til for at et avviklingsstyre i et aksjeselskap blir erstatningsansvarlig for feil knyttet til prøvingen av anmeldte krav mot selskapet? Etter Høyesteretts dom av 15. februar 2019 (HR-2019-317-A) skal det atskillig til, idet et avviklingsstyre i avgjørelsen gis stor frihet til å unnlate å dekke krav som ikke vurderes som berettiget.

Bakgrunnen for saken var at Visit Moss AS ble besluttet avviklet/oppløst generalforsamling i desember 2014, hvorpå det ble valgt et avviklingsstyre i henhold til aksjeloven. Det ble på vanlig måte sendt melding om oppløsning av selskapet med frist for selskapets kreditorer til å melde krav i henhold til aksjeloven § 16-4. A meldte inn et krav, som ikke ble tatt med på listen over kreditorene og de godkjente kravene som avviklingsstyret oversendte til eierkommunene. Avviklingsstyret hevdet at Visit Moss ikke var rett debitor. A tok ut stevning mot lederen av avviklingsstyret (enestyre), og gjorde gjeldende at han som avviklingsstyre hadde opptrådt uaktsomt ved å avvise betaling av det kravet A hadde meldt inn. Høyesterett frifant lederen av avviklingsstyret, som var blitt funnet ansvarlig i lagmannsretten. Spørsmålet var for Høyesterett begrenset til om avviklingsstyret hadde opptrådt på ansvarsbetingende måte.

Høyesterett slår, med henvisning til forarbeidene, innledningsvis fast at den alminnelige bestemmelsen i aksjeloven § 17-1 om erstatningsansvar for bl.a. styremedlemmer i et aksjeselskap, også regulerer ansvar for medlemmer av et avviklingsstyre. Høyesterett viser videre til at bestemmelsen legger opp til at ansvarsspørsmålet må løses ut fra en konkret vurdering av forholdene i det enkelte tilfelle. Høyesterett foretar deretter en konkret vurdering av avviklingsstyrets handlemåte, bl.a. sett i lys av de kravene til avviklingsstyret som kan utledes av bestemmelsene i aksjeloven kapittel 16.

En sentral oppgave for avviklingsstyret er å sørge for at krav mot selskapet gjøres opp som ledd i avviklingen. Høyesterett slår imidlertid fast at denne plikten til å ivareta kreditorenes interesser ikke innebærer en adgang for avviklingsstyret til å gi dekning for uberettigede krav. Det uttales at et avviklingsstyre må ha stor frihet til å unnlate å dekke krav som ikke vurderes som berettiget. Et viktig poeng for Høyesterett i denne forbindelse er at et slikt avslag fra avviklingsstyret ikke innebærer at kravet går tapt, men at A og andre kreditorer i slike tilfeller må benytte ordinære rettslige virkemidler for å få fastslått grunnlaget for sitt krav. Høyesterett uttaler at det foreligger et betydelig spillerom for avviklingsstyret med hensyn til å innta standpunkt til et omtvistet pengekrav, og at det bare er aktuelt med erstatningsansvar dersom handlemåten er klart uforsvarlig.

I en avviklingssituasjon, vil det etter Høyesteretts oppfatning kunne foreligge en plikt til å sikre at en kreditor med et omtvistet krav oppnår dekning i like stor grad som øvrige kreditorer dersom kravet senere viser seg å være berettiget. Der selskapet som avvikles ikke har nok midler til å dekke alle kreditorenes krav fullt ut, innebærer plikten til likebehandling at avviklingsstyret også sikrer omtvistede krav. I denne saken var det ikke selskapsmidler til utdeling, verken til kreditorene eller til aksjeeierne. Det var eierkommunene som fattet beslutning om dekning av kreditorenes krav. A hevdet at lederen av avviklingsstyret var forpliktet til å opptre på en måte som gjorde at A hadde fått dekning fra eierkommunene, slik det skjedde for de fleste andre kreditorene.

Høyesterett mente at avviklingsstyret ivaretok As interesser på en aktsom måte, og vektla bl.a. at det ikke fantes opplysninger om As krav i selskapets regnskap. Det var derfor ikke uforsvarlig ikke å inkludere kravet på kreditorlisten. A hadde videre kort tid før fremmet samme krav overfor en annen debitor. Samlet fremstod det etter Høyesteretts syn som høyst usikkert for avviklingsstyret om det forelå noe berettiget betalingskrav fra A. Det var da, etter Høyesteretts oppfatning, ingen feil av avviklingsstyret at kravet ikke ble tatt med på fordringslisten som ble oversendt til kommune.  Høyesterett uttaler videre at det ikke gir grunnlag for en annen vurdering at det senere viste seg at As krav var berettiget. Avgjørende for Høyesterett var den friheten som foreligger for en debitor når det gjelder å ta stilling til et omtvistet pengekrav.

Denne dommen bidrar til en avklarende presisering for erstatningsansvar etter aksjeloven § 17-1 i forbindelse med avviklingsstyrers håndtering av anmeldte krav til selskapet, og den gir uttrykk for at det foreligger et betydelig spillerom med hensyn til avviklingsstyrers fordringsprøvelse. Den gir videre veiledning på hva som skal til for at anmeldte krav blir behandlet på en forsvarlig måte. På generelt grunnlag vil avviklingsstyrets opptreden som utgangspunkt anses forsvarlig der styret gir selskapet melding om det fremsatte krav og at det vil være uriktig å slette selskapet fra Foretaksregisteret som følge av det fremsatte omtvistede kravet. Det vil gi den som mener å ha et krav mot selskapet, mulighet til å forfølge dette rettslig.

ER DET EN TENDENS I NYERE RETTSPRAKSIS TIL Å PLASSERE EN STØRRE DEL AV SKADERISIKOEN PÅ DEN SKADELIDTE?

Erstatningsretten handler om å plassere risikoen for skader og uønskede hendelser. Det overordnede spørsmålet er om den skadelidte kan kreve sitt tap dekket fra noen andre, eller om hun selv blir sittende med det selv. Det er til enhver tid et stort antall erstatningssaker til behandling i både domstolene og andre organer, og resultatene kan sprike. Men ser vi «i fugleperspektivet» en tendens i nyere Høyesterettspraksis i retning av å plassere en noe større del av risikoen hos den skadelidte?

I et overordnet perspektiv handler erstatningsretten om plassering av den økonomiske risikoen for uønskede hendelser. Spørsmålet er om den skadelidte kan kreve erstatning fra noen (og i tilfelle hvem?), eller blir skadelidte selv sittende med tapet. Dette spørsmålet ligger i bunnen i alle erstatningssaker, uavhengig av om vurderingen skjer etter lovfestede eller ulovfestede erstatningsregler, og om ansvarsgrunnlaget er subjektivt eller objektivt. Dette overordnede spørsmålet har lett for å «drukne» i alle de underliggende spørsmålene som reises i den enkelte saken. Men hvis vi ser noen nyere dommer fra Høyesterett i sammenheng, så er det grunn til å spørre seg om det er en tendens til å plassere en større del av risikoen hos den skadelidte.

Spørsmålet er ikke bare aktuelt som et rent rettslig spørsmål, men også som et mer generelt samfunnsspørsmål. Det er et økende fokus på ansvarliggjøring, og inntrykket er at «noen» alltid skal holdes ansvarlig for skader og uønskede hendelser. Mange har snakket om «amerikanske tilstander», i den forstand at «alt» kan medføre erstatningsansvar. Men hvis vi ser en tendens til å legge mer av risikoen på skadelidte, så beveger vi oss jo ikke i den retningen – snarere tvert imot.

To ganske ferske høyesterettsdommer har aktualisert problemstillingen i et rettslig perspektiv, nemlig dommen av 14.1.2019 (HR-2019-52-A) i den såkalte spinning-saken og dommen av 15.2.2019 (HR-2019-318-A) i den såkalte RIB-saken. Begge sakene endte med frifinnelse av den påstått ansvarlige.

Spinning-dommen gjaldt spørsmålet om ulovfestet objektivt ansvar for et treningssenter etter at en kvinne ble skadet da setebolten på spinningsykkelen brakk. Hun falt bakover og pådro seg varige skader. Slik saken sto for Høyesterett, var partene enige om at treningssenteret ikke hadde utvist uaktsomhet. Skadelidte fikk erstatning i lagmannsretten, men altså ikke i Høyesterett. RIB-dommen gjaldt spørsmål om ansvar etter sjøloven etter at en kvinne pådro seg ryggbrudd under RIB-kjøring i sitt eget utdrikningslag. Spørsmålet var om båtføreren og/eller eieren hadde utvist uaktsomhet. Det var ikke anført ansvar på objektivt grunnlag. Høyesterett slår fast at det gjelder en streng aktsomhetsnorm for slike kommersielle aktører, og gjør en konkret vurdering av den aktuelle kjøringen i lys av aktsomhetsnormen. Konklusjonen ble som nevnt at hun ikke fikk erstatning.

Selv om det er store forskjeller i både faktagrunnlaget og rettsspørsmålene, så er det felles underliggende spørsmålet hvilken risiko en bruker av tjenesten må akseptere å bære. I RIB-dommen formuleres spørsmålet i forhold til det ulovfestede objektive ansvaret som grensen for «dagliglivets risiko», mens det i spinningdommen diskuteres i forhold til «aksept av risiko». Vurderingene har likhetstrekk, selv om den rettslige innfallsvinkelen er forskjellig.

De to dommene sett i sammenheng gir grunn til å spørre om Høyesterett sender et signal om at grensen for erstatningsansvar i hvert fall ikke beveger seg i skadelidtes favør. Et fellestrekk i disse dommene er at ingen kunne bebreides for at skadene skjedde. Skadene var utslag av den alminnelige og typiske risikoen som følger med den aktuelle aktiviteten – i hvert fall slik Høyesterett la faktum til grunn. I spinningdommen presiserer Høyesterett at interesseavveiningen om hvem som er nærmest til å bære ansvaret først blir aktuell når risikoen overstiger et visst nivå (jf vilkåret/momentet om ekstraordinær risiko i vurderingen av ulovfestet objektivt ansvar). Interesseavveiningen kan dermed ikke alene begrunne ansvar.

Inntrykket av en tendens til å legge mer av risikoen på skadelidte forsterkes når disse dommene ses i sammenheng med enkelte andre erstatningsdommer fra nyere tid. Det kan for eksempel nevnes dommene HR-2018-557-A (sensitisering) av 21.3.2018 og HR-2017-2352-A (prostituertes inntektstap) av 8.12.2017.

Sensitiseringssaken gjaldt personskade etter trafikkulykke, og særlig spørsmålet om såkalt sentral sensitisering var en adekvat skadefølge etter den aktuelle trafikkulykken. Spørsmålet om rammen for erstatningsansvar når skadelidte er særlig sårbar/mottakelig er en kjent problemstilling i personskadesaker, blant annet under adekvans-vurderingen. I sensitiseringssaken ble skadefølgen ansett som for fjern og avledet, og dermed ikke erstatningsrettslig vernet. Saken om protstituertes inntektstap gjaldt spørsmålet om erstatningsrettslig vern for inntektstap påført prostituerte kvinner som følge av personskade etter ran. Problemstillingen var her av mer moralsk art, knyttet til at prostitusjon er uønsket virksomhet. En rekke handlinger knyttet til prostitusjon er straffbart, selv om salg av seksuelle tjenester i seg selv ikke er straffbart.

Resultatet i begge sakene ble at skadelidte ikke fikk erstatning. Også disse sakene gjaldt vidt forskjellig faktisk og rettslig grunnlag, og helt ulike problemstillinger. Fellestrekket er at avgjørelsen bygger på mer overordnede betraktninger om erstatningsrettslig vern. 

Hvis vi går litt lenger tilbake i tid, så er det også flere dommer fra de siste ti årene som støtter et inntrykk av at Høyesterett har lagt en større del av risikoen på den skadelidte. Det kan f.eks. nevnes Rt-2010-1547 (nakkesleng IV) som gjaldt personskade etter trafikkulykke, Rt-2009-1619 (myggstikk) og Rt-2009-1626 (musikklærer) som gjaldt yrkesskadeerstatning. I alle tre dommene ble forsikringsselskapet frifunnet. Selv om også disse sakene gjelder ulike faktiske og rettslige problemstillinger, så tegner det et bilde av at Høyesterett i hvert fall ikke utvidet skadelidtes erstatningsrettslige vern. Når vi først ser ting i dette perspektivet, så finnes det flere uttalelser som kan underbygge synspunktet. Blant annet skrev Bjarte Thorson i Nytt i Privatretten (nr 1 2011) om nakkesleng IV at «Rettspolitisk er den nok noe mer kontroversiell», selv om han ikke uttrykkelig nevner akkurat momentet om risikoplassering som er tema her.

Ytterligere et fellestrekk er at i flertallet av de nevnte dommene, så hadde skadelidte fått medhold i lagmannsretten, mens de altså ikke fikk medhold i Høyesterett. Dette gjelder spinningsaken, sensitiseringssaken, prostituertes inntektstap, nakkesleng IV og musikklærer. (I RIB-saken og myggstikksaken tapte skadelidte i alle instanser.) Dette momentet skal selvsagt ikke overvurderes. Det vil være mange årsaker til at bildet er slik, og det er også eksempler på saker hvor resultatet har gått motsatt vei gjennom instansene (bl.a. HR-2018-403-A av 1.3.2018 og HR-2018-2080-A av 30.10.2018 for å nevne noen nyere saker hvor skadelidte fikk erstatning i Høyesterett).

Tittelen på denne artikkelen stiller spørsmålet om det er en tendens i nyere rettspraksis til å plassere en større del av skaderisikoen på den skadelidte. Svaret er ikke åpenbart. Vi har pekt på noen avgjørelser som støtter et bekreftende svar, men bildet er ikke helt entydig. Siden sakene gjelder et vidt spenn av både faktiske og rettslige grunnlag, vil det også være mange variabler inne i bildet, noe som innebærer større usikkerhet. Vi skal derfor være forsiktig med å besvare spørsmålet med et entydig ja, men det ser i alle fall ut til å være grunnlag for å reise problemstillingen. Sett med forsikringsbransjens briller, kan dette være et moment å ta med seg i avgjørelsen om hvilke saker som skal prøves for domstolene.

Profesjonsansvar - ny dom om advokatansvar

Borgarting lagmannsrett avsa 12.3.2019 dom i en sak hvor Sparebank 1 SR-Bank ASA hadde krevd erstatning med over 150 millioner kroner fra et advokatfirma. Krav ble også fremmet mot flere forsikringsselskaper under advokatfirmaets ansvarsforsikring. Advokatfirmaet hadde bistått banken i forbindelse med en avtale om finansiering av helikoptre, og kravet bygget på at advokaten ikke hadde informert tilstrekkelig tydelig om risikoen knyttet til et punkt i avtalen. I lagmannsrettens dom ble advokatfirmaet pålagt ansvar for 75 millioner kroner.

Sakens bakgrunn var at advokaten ble engasjert av banken i forbindelse med finansiering av helikoptre til CHC-konsernet. Konsernet er blant verdens største innen helikoptertjenester til olje- og gassvirksomhet, og besitter en flåte på ca 250 helikoptre. I forbindelse med finansieringen skulle det tegnes en såkalt restverdiforsikring/-garanti, omtalt som RVI (residual value insirance). Forsikringen/garantien skal sikre differansen mellom helikopterets markedsverdi og en fastsatt restverdi. Tvistens utgangspunkt er at det i RVI-avtalene ble tatt inn et vilkår om at insolvens hos morselskapet i CHC-konsernet medførte at det ikke kunne fremmes krav under garantien. Ettertiden viste at slik insolvens inntraff, og vilkåret ble aktualisert.

Saken reiste også spørsmål knyttet til advokatfirmaets ansvarsforsikringer, men på grunn av domsbeløpene ble disse ikke aktualisert. De forsikringsrettslige spørsmålene omtales derfor ikke nærmere her. 

I tingretten ble advokatfirmaet og forsikringsselskapet Allianz pålagt ansvar for 10 millioner dollar, med fradrag for avtalt egenandel for forsikringsselskapet.

Lagmannsretten drøfter først om advokatens oppdrag omfattet rådgivning rundt den aktuelle klausulen/vilkåret. Advokaten hadde anført at oppdraget var mer begrenset, og at det bl.a. ikke omfattet «å foreta en gjennomgang av enkeltavtalene og avdekke risikopunkter overfor SRF (banken) i disse», herunder RVI-avtalen. Retten går grundig og detaljert inn i forholdet, og gjør en konkret vurdering. Det forelå ingen skriftlig oppdragsbekreftelse eller –avtale. Lagmannsretten går videre konkret inn i både korrespondanse og timelister, i tillegg til forklaringene i retten. Retten presiserer at advokaten har risikoen for eventuell uklarhet om oppdragsomfang, og det vises til advokatforskriften (Regler for God Advokatskikk) punkt 3.1.1, og med videre henvisning til rettspraksis og teori. Retten konkluderte derfor med at oppdraget omfattet rådgivning om den aktuelle kontrakten.

Dommen er et godt eksempel på at avklaring av oppdragets omfang kan være helt avgjørende. Det er advokaten som må sørge for avklaring, og som får ansvaret ved uklarhet. Skriftlig oppdragsbekreftelse/-avtale er et minimum, jf i den sammenheng også Advokatforeningens retningslinjer, men det vil i mange tilfeller også være nødvendig med en mer presis og utfyllende beskrivelse av hva oppdraget omfatter – og hva det eventuelt ikke omfatter. (Borgartings dom i RG-2013-769 er et eksempel på at retten la vekt på manglende avgrensning mot hva oppdraget ikke omfattet.)

Deretter vurderer lagmannsretten det sentrale spørsmålet i ansvarsvurderingen - om advokatens rådgivning var uaktsom. Når det gjelder aktsomhetsnormen, viser lagmannsretten til Rt-2002-286 (KPMG), og de krav til tydelighet i advokatens kommunikasjon som der oppstilles fra Høyesteretts side. Også her går lagmannsretten konkret og detaljert inn i dialogen mellom advokat og klient. Et særskilt forhold ved saken var at mye av kommunikasjonen hadde skjedd muntlig, noe som skaper bevistvil. Retten peker på at advokaten er nærmest til å bære bevisbyrden for at klar muntlig rådgivning faktisk er gitt til klienten, og konkluderer med at det mest sannsynlig ikke ble orientert muntlig om det nye insolvensunntaket på en klar og forsvarlig måte. Retten vurderer så de øvrige bevis, og vektlegger særlig de tidsnære skriftlige bevis, spesielt e-poster i et tidsrom på ca to uker i april 2011. Lagmannsretten konkluderer med at banken heller ikke i e-postkorrespondansen hadde fått tilstrekkelig klar informasjon om det nye unntaket. Drøftelsen oppsummeres slik: «Etter lagmannsrettens syn er kjernen at (advokatfirmaet) har sviktet i den informasjonsutgivning som ble gitt overfor klienten – det nye insolvensunntaket ble ikke «utvetydig og med tyngde» løftet frem overfor klienten.» Formuleringen «utvetydig og med tyngde» er hentet fra Rt-2002-286 (KPMG). Lagmannsretten konkluderte så med at det foreligger ansvarsgrunnlag.

Lagmannsretten drøfter deretter årsakssammenheng og omfanget av det økonomiske tapet. Dette er konkrete og grundige vurderinger, men som ikke reiser prinsipielt viktige problemstillinger. Det konkluderes med at det forelå nødvendig årsakssammenheng, og tapet fastsettes til kr 176.742.064 – altså over 175 millioner kroner.

Til slutt vurderer lagmannsretten medvirkning, jf skadeserstatningsloven §5-1. Tingretten hadde redusert erstatningen med ca 40%. Lagmannsretten slutter seg i hovedsak til tingrettens vurdering, men kommer til en høyere grad av avkorting. Det fremheves først, med henvisning til rettspraksis og teori, det generelle momentet om at det i forretningsmessige forhold stilles strenge krav til skadelidtes aktsomhet. Deretter går lagmannsretten konkret inn på de enkelte involverte personenes opptreden, herunder hvordan de forholdt seg til informasjon de mottok. Det ble blant annet pekt på at saksbehandleren i banken ikke hadde lest relevante e-poster og vedlegg. Lagmannsretten avkortet derfor erstatningen med oppunder 60%, og fastsatte erstatningen til 75 millioner kroner.

Hvis vi ser lagmannsrettens vurderinger av ansvarsgrunnlag og medvirkning i sammenheng, så gir konklusjonen i ansvarsspørsmålet advokaten en klar oppfordring til å fremheve viktige momenter i korrespondansen, f.eks. presisere viktigheten av å lese et vedlegg. Lagmannsretten konkluderer med ansvarsgrunnlag, selv om klienten ikke hadde lest alt som ble oversendt. Dette stiller strenge krav til advokaten for å oppfylle aktsomhetskravet. Samtidig må klienten i denne saken bære en betydelig andel av ansvaret – over halvparten. Klienten har dermed også et strengt ansvar, men klientens opptreden fritar ikke advokaten for ansvar.

Lagmannsretten legger til grunn at det påhviler advokater en streng aktsomhetsplikt, også overfor profesjonelle klienter. I tillegg får advokaten bevisbyrden på viktige punkter. Samtidig viser dommen at en profesjonell skadelidt må tåle betydelig reduksjon i erstatningen hvis det er utvist uaktsomhet på begge sider. Den konkrete avkortingsgraden overstiger 50%, noe som fremstår som svært strengt. Ut fra synspunktene om skylddifferanse, som har blitt vektlagt i nyere rettspraksis, kan dette tyde på at lagmannsretten anser banken som mer å bebreide enn advokaten. Sett i lys av sakens betydning, herunder beløpet størrelse, vil det ikke være overraskende om dommen ankes til Høyesterett.

Ny dom fra Høyesterett - hva skal til for at et testament anses å være ugjenkallelig

I den seneste arverettsdommen fra 2018 (HR-2018-2424-A), slår Høyesterett fast at et felles testament kan være en ugjenkallelig arvepakt, selv om dette ikke uttrykkelig følger av ordlyden i testamentet.

Saken gjaldt et ektepar uten felles barn. Kvinnen hadde to barn fra før, som samtykket til at mannen kunne sitte i uskifte dersom kvinnen døde først. I 1998 underskriver kvinnen og mannen et felles testament, hvor det ble bestemt at kvinnens barn skulle arve én eiendom hver etter lengstlevendes død.

Etter at kvinnen døde i 2011, utferdiget mannen i alt tre nye testamenter. Det første ble opprettet i 2011, som bestemte at barna fortsatt skulle arve de to eiendommene, men mot å betale kr. 1.900.000,- hver til boet. Resten av boet skulle i stor grad fordeles til mannens slektninger. Det andre blir utferdiget i 2014, hvor barna nå skulle betale kr. 2.500.000,- hver til boet. Det tredje og siste testamentet opprettes i 2016, som bestemte at kvinnens barn kunne overta eiendommene på skiftet mot å innbetale halve verdien av eiendommene til boet.

Barna gikk til søksmål mot mannen, og gjorde gjeldende at testamentet som ble opprettet i 1998 var ugjenkallelig, og at mannen dermed var avskåret fra å gi bestemmelser om eiendommene i de tre testamentene fra 2011, 2014 og 2016.

Høyesterett starter med å slå fast hovedregelen om at testamenter i utgangspunktet fritt kan endres, såfremt man ikke ved arvepakt i testaments former har bundet seg til å ikke gjøre, endre eller tilbakekalle et testament, jf. arveloven §§ 55 og 56. Spørsmålet for Høyesterett var om testamentet fra 1998 måtte tolkes dithen at mannen måtte anses for å ha frafalt retten til å kalle det tilbake.

I Høyesteretts gjennomgang av rettskildematerialet i vurdering av hva som må til for at et testament er ugjenkallelig (avsnitt 41-43), kommer førstvoterende med en prinsipiell og rettsavklarende uttalelse: Lovens ordlyd, forarbeider og systembetraktninger talte for at frafall av retten til å kalle tilbake et testament kan følge av en tolkning av testamentet, hvor man også kan ta hensyn til omstendigheter som ikke var nedfelt i dokumentet. Høyesterett konkluderer altså med at det ikke er en nødvendig forutsetning at det følger eksplisitt av ordlyden i testamentet at det er ugjenkallelig. Ugjenkallelighet kan etter denne dommen også innfortolkes i et testament.

I den konkrete vurderingen legger Høyesterett stor vekt på at ekteparet i felles testament hadde bestemt hva som skulle skje med deres faste eiendommer etter at begge hadde falt fra. Høyesterett uttaler at da vil det ofte være en forutsetning mellom testatorene at den lengstlevende ikke kan endre eller kalle tilbake testamentet. Høyesterett vektla dessuten at dersom testatorene så for seg slike disposisjoner som mannen foretok seg i 2016-testamentet, så ville det vært naturlig å ta inn bestemmelser om dette i 1998-testamentet.

Høyesterett tar med denne dommen et oppgjør med Høyesterettsdommen inntatt i Rt. 1979 side 922, som har blitt tatt til inntekt for at det kreves et uttrykkelig frafall av retten til å endre testamentet. Avgjørelsen fra 1979 har også blitt kritisert i juridisk teori. At ugjenkallelighet nå kan innfortolkes i testamenter, medfører at alle som oppretter et felles testament bør være oppmerksom på dette. Vi anbefaler alle testatorer til å ha et bevisst forhold rundt spørsmålet om testamentet skal kunne endres og/eller tilbakekalles, og gjerne la dette komme klart til uttrykk i testamentet. På den måten blir det ingen tvil om hva testatorene har ment, og det vil redusere risikoen for tvist mellom arvingene senere. 

Dom fra Høyesterett etter erstatningskrav som følge av offentlig myndighetsutøvelse

Høyesterett (HR-2018-2388-A) har nylig avklart at det ikke foreligger en generell adgang for kommunene som reguleringsmyndighet til å stille vilkår om innløsning av eiendommer som blir berørt av reguleringsplaner. Høyesterett stadfestet det rettslige utgangspunktet om at grunneiere må finne seg i rådighetsreguleringer uten at det utløser krav på erstatning, og at eventuelle vilkår bare kan settes innenfor rammen av plan- og bygningsloven.

Bakgrunnen for saken var at en grunneier tok ut søksmål mot Sandnes kommune med krav om erstatning for økonomisk tap som følge av en reguleringsplan. Grunneiers eiendom som lå nær toglinjen på Jærbanen, ble omregulert fra bolig til industri. Kort tid etter at reguleringsplanen var godkjent, ble det klart at Jernbaneverket ville etablere ny godsterminal innenfor reguleringsområdet. Grunneier gjorde gjeldende flere forhold som etter deres oppfatning måtte lede til erstatningsansvar for kommunen.

For det første anførte grunneier at kommunen på ulike stadier i planprosessen skulle ha stilt som vilkår for omregulering at Jernbaneverket måtte overta grunneiers eiendom til gjenanskaffelsesverdi. Grunneier hevdet for det andre at kommunen ved ulike uttalelser hadde skapt en forventning om innløsning. For det tredje ble det anført at kommunen hadde opptrådt erstatningsbetingende urettmessig i planprosessen ved omreguleringen fra bolig til industri og i forbindelse med prosessen der det ble vurdert å tilbakeregulere eiendommen til boligformål.

Høyesterett tok først stilling til spørsmålet om kommunen kunne og skulle ha stilt krav overfor Jernbaneverket om overtakelse av grunneiers eiendom til gjenanskaffelsesverdi. Førstvoterende tok utgangspunkt i plan- og bygningsloven 1985, som var gjeldende frem til plan- og bygningsloven 2008 trådte i kraft. Etter en konkret fortolkning av ordlyden i plan- og bygningsloven 1985 § 26 om adgangen til å fastsette reguleringsbestemmelser, sammenholdt med uttalelser i forarbeidene, kom Høyesterett til at kommunen bare hadde anledning til å fastsette reguleringsbestemmelser som var nødvendig for å «sikre formålet med reguleringen». Å gi bestemmelser om en bestemt økonomisk løsning for grunneier i denne saken, ville være å gå lenger enn det som var nødvendig for å sikre reguleringsformålet. Det ble også vist til at Jernbaneverket hadde forpliktet seg til å gjennomføre innløsning der det ikke viste seg mulig å foreta tilstrekkelig støyskjerming i henhold til gjeldende forskrifter, slik at berørte eiendommer på denne måten ble ansett ivaretatt.

Et annet vesentlig poeng for Høyesterett, var at plan- og bygningsloven 1985 hadde bestemmelser om rett til innløsning og erstatning i enkelte, bestemt angitte situasjoner. At det var fastsatt slike bestemmelser, ga etter Høyesteretts oppfatning klare holdepunkter for lovgiver hadde forutsatt at det ikke gjelder en generell adgang for kommunen til å stille vilkår om innløsning av eiendommer som blir berørt av en reguleringsplan. Sandnes kommune hadde i henhold til plan- og bygningsloven altså ikke adgang til å sette vilkår om innløsning av eiendommen, og kommunen opptrådte dermed ikke urettmessig. Erstatningsansvar for kommunen var derfor ikke aktuelt på dette punkt.

Høyesterett gikk så videre til å drøfte de andre forholdene grunneier anførte måtte lede til erstatningsansvar for kommunen.

Til dette sa Høyesterett at i den grad enkelte uttalelser fra kommunen hadde vært egnet til å skape urealistiske forventninger til grunneier om innløsning, så kunne ikke uttalelsene gi grunneier en rimelig forventning om å oppnå et bedre resultat enn de kunne oppnådd ved å akseptere et forslag til løsning som kommunen fremsatte i 2013-2014. Kommunen sa seg da villig til å overta eiendommen til en pris basert på gjennomsnittet av to verditakster.

Høyesterett fant heller ikke at kommunen hadde opptrådt urettmessig overfor grunneier i planprosessene, verken ved omregulering til industri eller i forbindelse med prosessen der det ble vurdert å tilbakeregulere eiendommen til boligformål. Høyesterett viste til det generelle utgangspunktet om at domstolenes kompetanse ved overprøving av reguleringsvedtak er begrenset, og konkluderte med at kommunens vedtakelse av reguleringsplanen uansett bygget på en forsvarlig skjønnsutøvelse. Kommunen ble heller ikke ansett for å ha opptrådt urettmessig eller kritikkverdig da den valgte å avslutte planprosessen med å tilbakeregulere eiendommen til boligformål.

Det sentrale ved denne avgjørelsen synes å være at Høyesterett slår fast det ikke gjelder noen generell adgang for kommuner til å stille vilkår om innløsning av eiendommer som blir berørt av reguleringsplaner.

Selv om denne konkrete saken ble løst etter bestemmelsene i plan- og bygningsloven 1985, viser Høyesterett til at også någjeldende plan- og bygningslov inneholder tilsvarende bestemmelser. Rekkevidden av dommen er således ikke begrenset til planvedtak truffet før ikrafttredelsen av den nye loven. Avgjørelsen stadfester også at domstolenes kompetanse ved overprøving av reguleringsvedtak er begrenset, og at valg av reguleringsformål og hvilke områder som omfattes av reguleringen, faller inn under kommunenes frie skjønnsutøvelse.

Dommen er tilgjengelig på Lovdata: https://lovdata.no/pro/#document/HRSIV/avgjorelse/hr-2018-2388-a?searchResultContext=1506&rowNumber=16&totalHits=40589

Ny dom fra Høyesterett om direktekravadgangen i entrepriseforhold

Ny dom fra Høyesterett om direktekrav på entrepriserettens område. Høyesterett kom I HR-2018-2256-A under dissens 3-2 til at entreprenøren ikke hadde anledning til å rette erstatningskrav for mangelfull prosjektering direkte mot underrådgiverne til arkitektfirmaet. Konkret vurdering av om underrådgiverne hadde en nærmere beskrevet «særlig stilling», jf. Veidekke-dommen.

Saken hadde sin bakgrunn i rehabilitering av deler av «Midtbygningen» på Universitetsplassen i Oslo sentrum, hvor Statsbygg som byggherre inngikk avtale med Atlant Entreprenør SVS AS som totalentreprenør. Atlant Entreprenør inngikk deretter avtale med Bright Arkitekter om rådgivning tilknyttet rehabiliteringen. I kontrakten om rådgivningsoppdraget fremgikk det at Bright Arkitekter skulle benytte underrådgivere innenfor bl.a. fagområdene elektro og VVS. Underrådgiverne var eiet av samme eier som Bright Arkitekter, om enn i varierende grad.

Atlant Entreprenør hevdet at det ble gjort feil under prosjekteringen, både av rådgiveren Bright Arkitekter og de to underrådgiverne for elektro og VVS. Da Bright Arkitekter gikk konkurs og det ikke var midler i boet, rettet Atlant Entreprenør erstatningskravene direkte mot underrådgiverne. Underrådgiverne bestred kravene, herunder at det kunne fremmes slikt direktekrav.

For underinstansene var forhandlingene delt slik at det først bare ble forhandlet om direktekravspørsmålet. Både tingretten og lagmannsretten la til grunn at det ikke var adgang til direktekrav, og underrådgiverne ble frifunnet. Saken for Høyesterett gjaldt bare direktekravspørsmålet.

Partene var for Høyesterett enige om at det i norsk kontraktsrett ikke er etablert en alminnelig ulovfestet regel om direktekrav. Spørsmålet for Høyesterett var om Atlant Entreprenør – med grunnlag i domstolskapt rett – kunne gjøre direktekrav gjeldende mot underrådgiverne.

Flertallet starter med å gjennomgå nyere rettspraksis som har gitt grunnlag for en domstolskapt direktekravadgang, og oppsummerer med at det har vært en forsiktig utvikling i retning av større aksept for direktekrav på ulovfestet grunnlag. Det uttales imidlertid at det er snakk om få avgjørelser over et nokså langt tidsrom fra ulike rettsområder. Begrunnelsene har også vært nøye forankret i de aktuelle saksforholdene. Etter flertallets oppfatning avgjør ikke de tidligere dommene annet enn at direktekrav aksepteres dersom en underrådgiver har en nærmere beskrevet «særlig stilling», jf. særlig Veidekke-dommen inntatt i Rt. 1998 side 656 hvor Høyesterett aksepterte direktekravet. Det sentrale i Veidekke-dommen var at Veidekke – som underentreprenør – hadde overtatt byggeprosjektet, fra grunnarbeider til ferdige boligblokker.

Til støtte for en direktekravadgang, anførte Atlantis Entreprenør også at utviklingstrekk i lovgivningen trakk i retning av en økt aksept for direktekrav. Flertallet erkjenner også at adgangen til å fremme direktekrav var innført i en del lover de siste tiårene, men pekte da særlig på at dette var begrunnet for å styrke stillingen for forbrukere og privatpersoner. Flertallet fant ikke at dette gav særlig støtte for løsningen i denne aktuelle saken, idet partene her var profesjonelle.

I forlengelsen av utviklingstrekkene i lovgivningen, uttalte førstvoterende videre at det er av betydelig interesse at bransjen selv har utarbeidet et omfattende sett av standardkontrakter, hvorav noen uttrykkelig hjemler direktekravadgang, mens andre ikke gjør det. I denne saken hadde partene valgt NS 8402, som ikke har bestemmelser om direktekrav. 

I den konkrete vurdering om Atlant Entreprenør kunne fremme krav direkte mot underrådgiverne, gjør flertallet en sammenligning med Veidekke-dommen. Flertallet var av den oppfatning at forholdene skilte seg klart fra Veidekke-dommen, idet underrådgiverne bare hadde totalansvar innenfor sine fag. Selv om underrådgivernes innsats ikke var ubetydelig, dreide deres honorar seg bare om noen få prosent av kontraktssummen. Flertallet kom til at underrådgiverne ikke hadde slik «særlig stilling» til at direktekrav kunne aksepteres av den grunn.

Høyesteretts flertall la dessuten vesentlig vekt på at partene benyttet en standardkontrakt som ikke åpnet for direktekrav, til tross for at det fantes andre standardkontrakter som hjemlet direktekravadgang. Flertallet mente at profesjonelle parter må ta konsekvensene av sitt valg av kontraktformular og eventuelle forsømmelser i den forbindelse. Kontrakten mellom Atlant Entreprenør og Bright Arkitekter inneholdt også en bestemmelse om at Bright Arkitekter hadde en plikt til å tegne en forsikring som dekket hele selskapets erstatningsansvar, herunder ansvar for underrådgiverne. Flertallet var derfor av den oppfatning at avgjørende reelle hensyn heller ikke tilsa noe påtrengende behov for å tillate direktekrav.

Mindretallet hadde et annet syn enn flertallet både med hensyn til betydningen av at standardkontrakten ikke hjemlet direktekrav, på hvilken ulovfestet regel som gjelder og på den konkrete vurderingen av saksforholdet. En vesentlig forskjell er at mindretallet legger til grunn at det eksisterer en ulovfestet regel som gir adgang til å fremsette direktekrav mot tidligere kontraktsledd. Mindretallet fant derfor at det ikke var avgjørende at det ikke var regulert direkte i standardkontrakten som ble benyttet. Mindretallet uttalte med andre ord at en ulovfestet bakgrunnsregel om direktekravadgang kunne fylle et behov som ikke var dekket i standardkontrakten.

Mindretallet var imidlertid enig med flertallet i at den konkrete vurderingen måtte ta utgangspunkt i om underrådgiverne hadde hatt en «særlig stilling» under utførelsen av oppdraget, og/eller om det forelå andre avgjørende reelle hensyn som tilsa direktekravadgang.

I den konkrete vurderingen var mindretallet enig med flertallet i at underrådgiverne ikke hadde hatt slik «særlig stilling» som Veidekkes stilling i Veidekke-dommen. Når mindretallet likevel aksepterte direktekrav, la de bl.a. avgjørende vekt på at entreprenøren hadde behov for å kunne gå direkte på underrådgiveren fordi Bright Arkitekter var gått konkurs. Oppgjørstekniske og prosessøkonomiske hensyn ble også vektlagt, idet kravet ved direktekrav rettes mot faktisk skadevolder uten at midtlettet senere må kreve regress fra underrådgiverne.

Avgjørelsen er tilgjengelig på Lovdata: https://lovdata.no/pro/#document/HRSIV/avgjorelse/hr-2018-2256-a

Ny dom fra Høyesterett om de rettslige grensene for erstatningsansvaret

En 15 år gammel gutt med Downs Syndrom døde som følge av en behandlingssvikt ved Ullevål sykehus i Oslo. Guttens mor fant sin sønn død eller døende, uten pust og med blå hud, da hun våknet etter å ha overnattet sammen med sønnen sin på sykehuset. Moren måtte selv tilkalle helsepersonell som forgjeves satte i gang forsøk med gjenoppliving. Som følge av dette, ble moren påført en psykisk skade. Moren krevde erstatning fra Staten v/Pasientskadenemnda. Høyesterett behandlet saken i dom av 30. oktober 2018, og fant at vilkårene for erstatningansvar for sykehuset var oppfylt.

Partene var for Høyesterett enige om at det forelå ansvarsgrunnlag i saken. De var videre enige om at det forelå faktisk årsakssammenheng mellom hendelsen moren var utsatt for og hennes psykiske skade. Spørsmålet for Høyesterett var begrenset til de rettslige grensene for erstatningsansvaret, altså om morens psykiske skade var så upåregnelig og fjern at dette utelukket erstatningsansvar for sykehuset. Førstvoterende dommer Bårdsens beskrivelse av rettstilstanden på dette området, tar utgangspunkt i de såkalte «sjokkskadedommene» fra 1960 (Bersagel), 1966 (Sola) og 1985 (Hauketo), hvor Høyesterett har trukket opp meget snevre grenser med hensyn til tredjemanns erstatningskrav som følge av sjokkskader. Dommer Bårdsen uttaler på vegne av et enstemmig Høyesterett at det nå er grunnlag for å foreta en «viss justering» av den restriktive linjen som kommer til uttrykk i «sjokkskadedommene». Oppmykningen begrunner Høyesterett bl.a. med at vi både nasjonalt og internasjonalt har fått vesentlig mer og dypere innsikt i psykologiske skademekanismer, årsaksforhold og komplekse sorgreaksjoner, som blant annet innebærer at man i større grad enn før vil kunne anse psykiske skader når noen mister et barn som påregnelige. Høyesterett ser også til utviklingen ellers i Europa, som går i retning av et videre vern.

Høyesterett forlater imidlertid ikke tanken om at det for erstatningskrav som følge av sjokkskader gjør seg gjeldende spesielle avgrensningshensyn, slik at det fortsatt gjelder en meget streng praksis på dette området.  Det blir også vist til den langvarige og festnede rettsoppfatningen som argument mot å gjøre et større sprang, både under henvisning til Høyesteretts egen praksis og til at lovgiver har lagt denne praksisen til grunn for ulike erstatningsordninger.

I dommen fremholdes at det fremdeles er god grunn til å trekke nokså snevre rammer for hvilken personkrets som omfattes. Et naturlig utgangspunkt ifølge Høyesterett, er at vedkommende må høre til den indre kjerne av pårørende.

Den konkrete adekvansvurderingen gjør Høyesterett kort, hvor utgangspunktet tas i at skadelidte var moren til den 15 år gamle gutten som døde på sykehuset. Høyesterett kom til at det ikke lenger burde stilles krav om at selve skadesituasjonen var helt ekstraordinær eller særlig gruoppvekkende. Grensen bør trekkes ut fra den helt spesielt nære personlige og følelsesmessige bindingen som en forelder har til sitt barn, som alltid vil føre til en tung psykisk belastning når et barn dør eller blir hardt skadet. Det må likevel være forhold rundt skadesituasjonen eller omstendighetene rundt den som i seg selv representerer en særlig belastning for forelderen, utover selve tapet av barnet. Vurderingen må, innenfor rimelighetens grenser, knyttes opp mot den konkrete forelderens forutsetninger.

Selv om Høyesterett ikke hadde erstatningsutmålingen til behandling, kom førstvoterende dommer Bårdsen med noen uttalelser til denne avslutningsvis. Adekvansbetraktninger kommer også inn ved avgjørelsen av hvilke tapsposter som kan kreves erstattet, og når det gjelder omfanget. I en del tilfeller, vil det nok være spørsmål om å begrense dekningen til en overgangsperiode. Det betyr at den ansvarlige skadevolder/selskapet kan argumentere for en begrensning i erstatningsutmålingen basert de samme adekvansmomentene som kommer til anvendelse i vurderingen av om det er rettslig årsakssammenheng.  

Avgjørelsen er tilgjengelig på Lovdata: https://lovdata.no/pro/#document/HRSIV/avgjorelse/hr-2018-2080-a

Ny avgjørelse fra Høyesterett om arbeidstakers rett til å utføre arbeidsoppgaver mens han står i stillingen i forbindelse med tvist om gyldigheten av en oppsigelse

Ved tvist om gyldigheten av en oppsigelse, har arbeidstakere rett til å fortsette i stillingen så lenge forhandlinger mellom arbeidstakeren og arbeidsgiver pågår. Arbeidstakere har også rett til å fortsette i stillingen mens domstolene behandler saken, såfremt retten ikke finner det urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under sakens behandling. Dette følger av arbeidsmiljøloven § 15-11 første ledd og annet ledd.

Høyesteretts ankeutvalg behandlet i kjennelse av 25. oktober 2018, HR-2018-2047-U, en sak hvor innholdet i arbeidstakeres rett til å stå i stillingen var tema. Spørsmålet var om arbeidsmiljøloven åpner opp for en mellomløsning der arbeidstakeren har rett til å motta lønn, men at domstolene etter krav fra arbeidsgiver kan bestemme at arbeidstakeren må fratre sine arbeidsoppgaver. Høyesterett kom til at svaret på det var nei.

Ankeutvalget viste til forarbeidene til arbeidsmiljøloven, hvor det fremheves at retten til å fortsette i stillingen ved tvist om oppsigelse er viktig for stillingsvernet. Retten til å stå i stillingen skal bl.a. gjøre det mulig for arbeidstakeren å fastholde stillingen dersom oppsigelsen senere blir kjent ugyldig. Utgangspunktet er at arbeidstakers og arbeidsgivers gjensidige rettigheter og plikter består så lenge behandlingen av oppsigelsessaken pågår. Det blir vist til en uttalelse i forarbeidene hvor det fremgår at arbeidsgiver ikke kan frata arbeidstakeren adgang til arbeidsstedet eller til å utføre sitt arbeid.

Høyesteretts ankeutvalg kom til, med støtte i både lovens ordlyd, forarbeider og formålsbetraktninger, at endringer med hensyn til en arbeidstakers arbeidsoppgaver og andre forhold bare kan skje innenfor rammen av arbeidsgivers styringsrett. Dersom loven skulle bli tolket slik at den åpnet opp for en mellomløsning der arbeidstakeren mottar lønn, men ikke har rett til å utføre sine arbeidsoppgaver, vil det komme i konflikt med formålet med arbeidstakeres rett til å stå i stillingen. Ettersom en sak for domstolene kan pågå i flere år, vil det vanskeliggjøre arbeidstakers reelle mulighet til å fastholde stillingen om vedkommende mens prosessen pågår skulle bli fratatt arbeidsoppgavene sine. 

Kjennelsen fra Høyesterett medfører at en arbeidsgiver bare kan foreta de endringer i arbeidstakeres arbeidsforhold som arbeidsgiveren også kunne gjøre før oppsigelsen. Hvilke endringer en arbeidsgiver kan foreta under en oppsigelsessak, beror altså på rekkevidden av arbeidsgivers styringsrett. Som Høyesterett tidligere har uttalt, bl.a. i Rt. 2008 side 856, innebærer det at arbeidsgiver har rett til å organisere, lede, kontrollere og fordele arbeidet.

En interessant problemstilling, som ankeutvalget ikke hadde til behandling, er spørsmålet om når arbeidsgiver overskrider sin styringsrett ved forfordeling av arbeidsoppgaver på bekostning av den oppsagte arbeidstakeren. Det kan tenkes at arbeidsgiver vil prioritere andre arbeidstakere i forbindelse med fordeling av arbeidsoppgaver. Dersom fordeling av arbeidsoppgaver i realiteten medfører at den oppsagte arbeidstakeren blir fratatt sine arbeidsoppgaver, vil det kunne være i strid med innholdet i hans rett til å stå i stillingen etter arbeidsmiljøloven.

Kjennelsen er tilgjengelig på Lovdata: https://lovdata.no/pro/#document/HRSIV/avgjorelse/hr-2018-2047-u  

Erstatningsansvar når man er frifunnet i straffesak? - Ny dom fra Høyesterett

I straffesaker er man uskyldig inntil det motsatte er bevist – det står både i Menneskerettighetene og i Grunnloven. Men kan man bli erstatningsansvarlig for den samme handlingen som man er frifunnet for i en straffesak? Svaret er ja. Det er en rekke eksempler på det. i rettspraksis Mest kjent er kanskje Birgitte Tengs-saken, hvor fetteren som kjent ble frifunnet for drapet men dømt til å betale oppreisningserstatning til foreldrene. I en ny dom av 20.9.2018 bekrefter Høyesterett at dette fremdeles er gjeldende rett.

Saksforholdet

Saken gjaldt en mann som i 2015 ble tiltalt for seksuelle overgrep mot sin datter. Han ble funnet skyldig etter tiltalen i tingretten, og dømt til fengselsstraff. I tillegg ble han dømt til å betale oppreisningserstatning til datteren med kr 350 000. Han anket til lagmannsretten, som kom til et annet resultat. Lagmannsretten frifant ham i straffesaken, men opprettholdt ansvaret for oppreisningserstatning, riktignok med et lavere beløp (kr 250 000).

Lagmannsretten la til grunn at det forelå «klar sannsynlighetsovervekt» for at mannen hadde foretatt handlinger overfor datteren «som utgjør seksuelle overgrep».

Spørsmålet for Høyesterett var om lagmannsrettens avgjørelse var i strid med uskyldspresumsjonen som kommer til uttrykk i Grunnloven §96 annet ledd og EMK artikkel 6 nr 2.

Høyesteretts vurderinger

Høyesterett tar først stilling til om endringen i grunnlovsendringen i 2014, da uskyldspresumsjonen ble tatt inn i §96 annet ledd, endret den tidligere rettstilstanden. Etter en gjennomgang av forarbeidene til grunnlovsendringen konkluderes det i avsnitt 24 med at:

«På denne bakgrunn finner jeg det klart at dagens praksis om å pådømme erstatningskrav i samme sak som straffekravet også når skadevolder er frifunnet for straffekravet, ikke er i strid med Grunnloven § 96 annet ledd. Det er argumenter både for og mot en slik ordning, men det har siden dommen i Rt-1999-1363 vært en etablert ordning som det må være opp til lovgiver å endre på.»

Høyesterett legger dermed til grunn at endringen i Grunnloven ikke i seg selv medførte noen endringer i rettstilstanden på dette området. Henvisningen til dommen i Rt-1999-1363 er for øvrig til Tengs-saken, som omtalt innledningsvis.

Videre går Høyesterett igjennom praksis fra EMD. Det vises bl.a. til en konkret sak hvor EMD i utgangspunktet godtok at erstatning, ut fra et mindre strengt beviskrav enn det strafferettslige, blir tilkjent på grunnlag av samme handling som skadevolder ble strafferettslig frifunnet for. Det må imidlertid gjøres en konkret vurdering, hvor det bl.a. legges vekt på språk- og begrepsbruken. Hvis det brukes typisk strafferettslige begreper, kan det frata begrunnelsen det sivilrettslige preget.

Etter gjennomgangen av EMD-praksis oppsummerer Høyesterett rettstilstanden i avsnitt 32 med at:

«Jeg trekker ut av denne dommen og de tidligere avgjørelsene fra EMD som jeg har nevnt, at det må foretas en totalvurdering, der «the use of some ufortunate language» ikke uten videre innebærer en krenkelse av uskyldspresumsjonen. Ord og uttrykk som ikke er spesifikt strafferettslige, men som naturlig leder tankene i retning av straffbare handlinger, kan imidlertid etter omstendighetene medføre en krenkelse dersom bruken av dem ut fra sammenhengen innebærer at skadevolder i realiteten blir tilskrevet en straffbar handling. I så fall holder det ikke at begrunnelsen for øvrig påpeker forskjellen på strafferettslige og sivilrettslige beviskrav og understreker at tilkjenningen av erstatning ikke rokker ved den strafferettslige frifinnelsen.»

Deretter (fra avsnitt 33) går Høyesterett over til den konkrete vurderingen av den aktuelle saken. Konklusjonen blir at lagmannsrettens dom oppheves så langt den avgjør det sivilrettslige kravet, fordi den samlet sett utgjør en krenkelse av uskyldspresumsjonen. Det fremheves særlig at lagmannsretten hadde sitert ti avsnitt fra tingrettens dom, hvor det ble brukt klart strafferettslig begrepsbruk. I tingretten ble jo mannen funnet skyldig, og dømt til fengselsstraff. Høyesterett skriver blant annet at «Man sitter igjen med inntrykket av å lese fra en fellende straffedom – hvilket tingrettens dom jo også var.».

Dommen er enstemmig.

Vurdering av dommen

Dommen slår fast at grunnlovsendringen i 2014, da uskyldspresumsjonen ble tatt inn i §96 annet ledd, ikke endret den tidligere rettstilstanden, hvoretter det var adgang til å ilegge erstatningsansvar etter frifinnende straffedom. Dette er en viktig avklaring.

Videre gis det en gjennomgang av EMD-praksis, som ender med oppsummeringen i avsnitt 32 som sitert ovenfor. Det avgjørende blir en konkret vurdering, hvor det særlig fremheves om språkbruk og formuleringer gir inntrykk av en straffbar handling.

Den konkrete avgjørelsen i den enkelte sak kan en «juridisk presisjonsøvelse», noe Høyesteretts avgjørelse er et eksempel på. Det vil være avgjørende hvilke begreper som brukes, og hvordan begrunnelsen i dommen generelt oppfattes.

Dommen er tilgjengelig på lovdata på https://lovdata.no/dokument/HRSIV/avgjorelse/hr-2018-1783-a

Ny dom fra Høyesterett om forsikringsavtalelovens § 18-5 annet ledd

Høyesterett avsa 28.8.2018 en dom om anvendelsesområdet for regelen i forsikringsavtaleloven (FAL) §18-5 annet ledd. Regelen oppstiller en klagefrist på seks måneder etter avslag på krav om erstatning. Sakens sentrale spørsmål var om forsikringsselskapet kunne påberope seg seksmånedersfristen i §18-5 annet ledd når skadelidte tidligere hadde foretatt fristavbrudd, og man fortsatt var innenfor ettårsfristen etter avvisning m.m., jf foreldelsesloven §22 nr 1. Høyesterett konkluderte med at selskapet ikke kunne påberope seg fristen etter §18-5.

Etter vår vurdering gir dommen en grundig drøftelse av det konkrete spørsmålet. Avgjørelsen fremstår som godt begrunnet. Det er imidlertid grunn til å bemerke at denne problemstillingen ikke blir aktuell i mange av de personskadesaker som er til behandling i forsikringsselskapene, nemlig saker under bilansvaret og yrkesskadeforsikringsloven. Det er skader under disse forsikringsordningene som genererer flest personskadesaker, herunder flest saker for domstolene. Bestemmelsen i FAL §18-5 annet ledd gjelder imidlertid ikke for disse sakstypene.

Når det gjelder bilansvaret, så følger dette av BAL §19 siste ledd. Det fremgår der for det første at det er FAL del A som gjelder, og følgelig gjelder uansett ikke §18-5 som står i lovens del B. Den tilsvarende bestemmelsen lovens del A, §8-5 annet ledd, er imidlertid nærmest likelydende, og ville gitt samme resultat. Men det fremgår uttrykkelig i BAL §19 at FAL §8-5 ikke gjelder.

For yrkesskadesaker følger det av yrkesskadeforsikringsloven §15 annet ledd at foreldelsesreglene i FAL ikke gjelder. Det er presisert i forarbeidene at bl.a. FAL §8-5 dermed ikke gjelder.

Den problemstillingen som avklares i dommen oppstår følgelig bare i personskadesaker når det er snakk om dekning på forsikring som reguleres av FAL del B. Praktisk viktige eksempler er ulykkesforsikringer, som f.eks. fører-/passasjerulykkesforsikringer.

Det er imidlertid grunn til å tro at resultatet vil være det samme etter FAL del A om skadeforsikring. Bestemmelsen i FAL §8-5 annet ledd er som nevnt nærmest likelydende, og resultatet vil antagelig også være det samme. Dommen kan derfor ha overføringsverdi til skadeforsikring, hvor problemstillingen også kan oppstå.

Dommen er tilgjengelig på Lovdata: https://lovdata.no/dokument/HRSIV/avgjorelse/hr-2018-1612-a

Advokat Rønnaug Ringstad trer inn som partner

Det er med stor glede vi ønsker advokat Rønnaug Ringstad velkommen som partner i vårt firma nå fra 1. august. Rønnaug har lang erfaring som advokat i forsikringsselskap, og har siden 2014 drevet egen advokatvirksomhet, - det siste halve året som kontorfelle hos oss. Rønnaug vil styrke vårt firma med sin meget solide kompetanse innen ansvarsforsikring med særskilt vekt på fagområdene profesjonsansvar for eiendomsmeglere, advokater og takstmenn, og sine lange og brede erfaring innen tvisteløsning og prosedyre. I tillegg er hun et viktig tilskudd til vårt gode faglige og sosiale miljø. Velkommen Rønnaug!

Årets konferanse for alle som arbeider med og for virksomheter og privatpersoner som utsettes for en eller annen form for kriminalitet - det være seg økonomisk kriminalitet eller voldskriminalitet. Advokat Karoline Henriksen vil lede konferansens første halvdel.

For nærmere informasjon, program og påmelding se her

Vi ønsker Helge Hammerslund Skåland hjertelig velkommen til oss!

Vi ønsker Helge Hammerslund Skåland hjertelig velkommen som advokatfullmektig hos oss. Han tiltrådte sin stilling 2. mai d.å. Helge kommer fra stilling som advokatfullmektig i Vierdal Advokatfirma AS i Stavanger. Hos oss vil han særlig arbeide med fast eiendom, familie-, arv- og skifterett samt prosess og tvisteløsning. Helge vil være en viktig ressurs for våre kunder og for den videre utviklingen av vår virksomhet.

Vi ønsker Elise Victoria Arnesen hjertelig velkommen til oss

Vi ønsker Elise Victoria Arnesen hjertelig velkommen som advokat hos oss fra og med 01.03.18. Elise kommer fra stilling som advokat i Help Advokatene AS. Hos oss vil hun arbeide særlig med familie-, arv- og skifterettslige problemstillinger, arbeidsrett samt tvisteløsning og prosedyre, og vil styrke vår kompetanse og kapasitet innen særlig disse fagområdene. Elise vil være en viktig ressurs for våre kunder og for den videre utviklingen av vår virksomhet.

Vi ønsker advokat Rønnaug Ringstad velkommen som kontorfelle

Vi ønsker advokat Rønnaug Ringstad velkommen som kontorfelle fra 01.01.18.

Rønnaug har siden 2014 drevet egen advokatvirksomhet, og trer inn hos oss som kontorfelle. Gjennom tidligere langvarig virke som advokat i forsikringsselskap har hun opparbeidet seg solid kompetanse innen ansvarsforsikring med særskilt vekt på fagområdene profesjonsansvar for eiendomsmeglere, advokater og takstmenn. Hun vil i samarbeide med oss fortsatt arbeide innenfor området erstatnings- og forsikringsrett, samt med tvisteløsning og prosedyre.

Høyesterettsdom om ansvarsforsikring og regress

Høyesteretts dom av 20.12.2017 (HR-2017-2414-A) avklarer to interessante problemstillinger i ansvarsforsikring. For det første når skaden skulle anses konstatert etter forsikringsvilkårene («konstateringstidspunkt»), og for det andre om meldefristen i FAL §8-5 første ledd gjaldt mellom forsikringsselskapene.

Skadesaken gjaldt produktansvar for importøren av spiker produsert i Kina. Spikrene rustet fordi sinkbelegget var for tynt. Rusten førte til skade på treverket. Første rustskade ble oppdaget i 2009, mens skade på treverk ble påvist i 2010.  Importøren var forsikret i Protector i 2009. Fra 2010 ble forsikringen flyttet til Møretrygd, og fra 2011 videre til Landbruksforsikring.

Det kom imidlertid flere reklamasjoner, og det gjaldt til slutt minst 16 bygninger. I perioden 2010-2012 ble sakene gjort opp i Møretrygd som separate skadetilfeller, men etter hvert ble skadene sett i sammenheng, og ansett som en serieskade. Det avgjørende var derfor når første skade ble konstatert. Møretrygd gjorde i 2014 gjeldende at første skade ble konstatert i 2009, og at Protector derfor var ansvarlig. Protector avviste ansvar, og saken endte i retten. Protector ble pålagt ansvar i tingretten, men frifunnet i lagmannsretten.

Høyesterett tok for det første stilling til konstateringstidspunktet. Det sentrale spørsmålet var om skaden skulle anses som konstatert i 2009 da rustskaden på spikrene ble oppdaget, eller i 2010 da skaden på treverket ble påvist. Skaden på spikrene falt inn under unntaket for kontraktsansvar («skade på egen leveranse»), mens skadene på treverket var dekket av forsikringen.

Høyesterett kom til «at «skade» i vilkårenes forstand her ikke kan konstateres før den tingen som dekkes av ansvarsforsikringen – treverket – faktisk har tatt skade». Skaden på treverket ble påvist i 2010, som var i Møretrygds forsikringstid. Høyesterett kom her til et annet standpunkt enn både tingretten og lagmannsretten.

Neste spørsmål var om meldefrist i FAL §8-5 første ledd gjaldt i forholdet mellom Møretrygd og Protector. Lagmannsretten hadde lagt til grunn at meldefristen gjaldt, og frifant Protector fordi fristen var oversittet.

Høyesterett var ikke enig med lagmannsretten, og la til grunn av meldefristen ikke gjelder. Spørsmålet ble gitt en bred drøftelse, hvor flere hensyn ble trukket frem. Høyesterett nevnte særlig at bestemmelsen er utformet med sikte på «normaltilfellene», der sikrede fremmer krav mot selskapet, og at den dermed ikke er skrevet med tanke på regress mellom forsikringsselskaper. Videre påpekte Høyesterett at skadelidtes direktekrav etter FAL §7-6 ikke reguleres av bestemmelsen. Det trekkes også frem at en regressadgang uavhengig av meldefristen vil bidra til at uenighet mellom forsikringsselskapene løses uten at sikrede trekkes inn.

Høyesteretts konklusjon ble da at Protector ble frifunnet, siden skaden var konstatert i Møretrygds forsikringsperiode, og meldefristen ikke gjaldt (og dermed ikke var oversittet).

Sakskostnader ble ikke tilkjent for noen instanser. Høyesterett anså saken som avklarende for begge selskapene, og derfor måtte de bære egne sakskostnader for alle instanser.

Dommen er enstemmig.

Dommen er publisert på Lovdata: https://lovdata.no/dokument/HRSIV/avgjorelse/hr-2017-2414-a