Hva skal til for at et avviklingsstyre i et aksjeselskap blir erstatningsansvarlig for feil knyttet til prøvingen av anmeldte krav mot selskapet? Etter Høyesteretts dom av 15. februar 2019 (HR-2019-317-A) skal det atskillig til, idet et avviklingsstyre i avgjørelsen gis stor frihet til å unnlate å dekke krav som ikke vurderes som berettiget.
Bakgrunnen for saken var at Visit Moss AS ble besluttet avviklet/oppløst generalforsamling i desember 2014, hvorpå det ble valgt et avviklingsstyre i henhold til aksjeloven. Det ble på vanlig måte sendt melding om oppløsning av selskapet med frist for selskapets kreditorer til å melde krav i henhold til aksjeloven § 16-4. A meldte inn et krav, som ikke ble tatt med på listen over kreditorene og de godkjente kravene som avviklingsstyret oversendte til eierkommunene. Avviklingsstyret hevdet at Visit Moss ikke var rett debitor. A tok ut stevning mot lederen av avviklingsstyret (enestyre), og gjorde gjeldende at han som avviklingsstyre hadde opptrådt uaktsomt ved å avvise betaling av det kravet A hadde meldt inn. Høyesterett frifant lederen av avviklingsstyret, som var blitt funnet ansvarlig i lagmannsretten. Spørsmålet var for Høyesterett begrenset til om avviklingsstyret hadde opptrådt på ansvarsbetingende måte.
Høyesterett slår, med henvisning til forarbeidene, innledningsvis fast at den alminnelige bestemmelsen i aksjeloven § 17-1 om erstatningsansvar for bl.a. styremedlemmer i et aksjeselskap, også regulerer ansvar for medlemmer av et avviklingsstyre. Høyesterett viser videre til at bestemmelsen legger opp til at ansvarsspørsmålet må løses ut fra en konkret vurdering av forholdene i det enkelte tilfelle. Høyesterett foretar deretter en konkret vurdering av avviklingsstyrets handlemåte, bl.a. sett i lys av de kravene til avviklingsstyret som kan utledes av bestemmelsene i aksjeloven kapittel 16.
En sentral oppgave for avviklingsstyret er å sørge for at krav mot selskapet gjøres opp som ledd i avviklingen. Høyesterett slår imidlertid fast at denne plikten til å ivareta kreditorenes interesser ikke innebærer en adgang for avviklingsstyret til å gi dekning for uberettigede krav. Det uttales at et avviklingsstyre må ha stor frihet til å unnlate å dekke krav som ikke vurderes som berettiget. Et viktig poeng for Høyesterett i denne forbindelse er at et slikt avslag fra avviklingsstyret ikke innebærer at kravet går tapt, men at A og andre kreditorer i slike tilfeller må benytte ordinære rettslige virkemidler for å få fastslått grunnlaget for sitt krav. Høyesterett uttaler at det foreligger et betydelig spillerom for avviklingsstyret med hensyn til å innta standpunkt til et omtvistet pengekrav, og at det bare er aktuelt med erstatningsansvar dersom handlemåten er klart uforsvarlig.
I en avviklingssituasjon, vil det etter Høyesteretts oppfatning kunne foreligge en plikt til å sikre at en kreditor med et omtvistet krav oppnår dekning i like stor grad som øvrige kreditorer dersom kravet senere viser seg å være berettiget. Der selskapet som avvikles ikke har nok midler til å dekke alle kreditorenes krav fullt ut, innebærer plikten til likebehandling at avviklingsstyret også sikrer omtvistede krav. I denne saken var det ikke selskapsmidler til utdeling, verken til kreditorene eller til aksjeeierne. Det var eierkommunene som fattet beslutning om dekning av kreditorenes krav. A hevdet at lederen av avviklingsstyret var forpliktet til å opptre på en måte som gjorde at A hadde fått dekning fra eierkommunene, slik det skjedde for de fleste andre kreditorene.
Høyesterett mente at avviklingsstyret ivaretok As interesser på en aktsom måte, og vektla bl.a. at det ikke fantes opplysninger om As krav i selskapets regnskap. Det var derfor ikke uforsvarlig ikke å inkludere kravet på kreditorlisten. A hadde videre kort tid før fremmet samme krav overfor en annen debitor. Samlet fremstod det etter Høyesteretts syn som høyst usikkert for avviklingsstyret om det forelå noe berettiget betalingskrav fra A. Det var da, etter Høyesteretts oppfatning, ingen feil av avviklingsstyret at kravet ikke ble tatt med på fordringslisten som ble oversendt til kommune. Høyesterett uttaler videre at det ikke gir grunnlag for en annen vurdering at det senere viste seg at As krav var berettiget. Avgjørende for Høyesterett var den friheten som foreligger for en debitor når det gjelder å ta stilling til et omtvistet pengekrav.
Denne dommen bidrar til en avklarende presisering for erstatningsansvar etter aksjeloven § 17-1 i forbindelse med avviklingsstyrers håndtering av anmeldte krav til selskapet, og den gir uttrykk for at det foreligger et betydelig spillerom med hensyn til avviklingsstyrers fordringsprøvelse. Den gir videre veiledning på hva som skal til for at anmeldte krav blir behandlet på en forsvarlig måte. På generelt grunnlag vil avviklingsstyrets opptreden som utgangspunkt anses forsvarlig der styret gir selskapet melding om det fremsatte krav og at det vil være uriktig å slette selskapet fra Foretaksregisteret som følge av det fremsatte omtvistede kravet. Det vil gi den som mener å ha et krav mot selskapet, mulighet til å forfølge dette rettslig.