Høyesteretts dom av 20.12.2017 (HR-2017-2414-A) avklarer to interessante problemstillinger i ansvarsforsikring. For det første når skaden skulle anses konstatert etter forsikringsvilkårene («konstateringstidspunkt»), og for det andre om meldefristen i FAL §8-5 første ledd gjaldt mellom forsikringsselskapene.
Skadesaken gjaldt produktansvar for importøren av spiker produsert i Kina. Spikrene rustet fordi sinkbelegget var for tynt. Rusten førte til skade på treverket. Første rustskade ble oppdaget i 2009, mens skade på treverk ble påvist i 2010. Importøren var forsikret i Protector i 2009. Fra 2010 ble forsikringen flyttet til Møretrygd, og fra 2011 videre til Landbruksforsikring.
Det kom imidlertid flere reklamasjoner, og det gjaldt til slutt minst 16 bygninger. I perioden 2010-2012 ble sakene gjort opp i Møretrygd som separate skadetilfeller, men etter hvert ble skadene sett i sammenheng, og ansett som en serieskade. Det avgjørende var derfor når første skade ble konstatert. Møretrygd gjorde i 2014 gjeldende at første skade ble konstatert i 2009, og at Protector derfor var ansvarlig. Protector avviste ansvar, og saken endte i retten. Protector ble pålagt ansvar i tingretten, men frifunnet i lagmannsretten.
Høyesterett tok for det første stilling til konstateringstidspunktet. Det sentrale spørsmålet var om skaden skulle anses som konstatert i 2009 da rustskaden på spikrene ble oppdaget, eller i 2010 da skaden på treverket ble påvist. Skaden på spikrene falt inn under unntaket for kontraktsansvar («skade på egen leveranse»), mens skadene på treverket var dekket av forsikringen.
Høyesterett kom til «at «skade» i vilkårenes forstand her ikke kan konstateres før den tingen som dekkes av ansvarsforsikringen – treverket – faktisk har tatt skade». Skaden på treverket ble påvist i 2010, som var i Møretrygds forsikringstid. Høyesterett kom her til et annet standpunkt enn både tingretten og lagmannsretten.
Neste spørsmål var om meldefrist i FAL §8-5 første ledd gjaldt i forholdet mellom Møretrygd og Protector. Lagmannsretten hadde lagt til grunn at meldefristen gjaldt, og frifant Protector fordi fristen var oversittet.
Høyesterett var ikke enig med lagmannsretten, og la til grunn av meldefristen ikke gjelder. Spørsmålet ble gitt en bred drøftelse, hvor flere hensyn ble trukket frem. Høyesterett nevnte særlig at bestemmelsen er utformet med sikte på «normaltilfellene», der sikrede fremmer krav mot selskapet, og at den dermed ikke er skrevet med tanke på regress mellom forsikringsselskaper. Videre påpekte Høyesterett at skadelidtes direktekrav etter FAL §7-6 ikke reguleres av bestemmelsen. Det trekkes også frem at en regressadgang uavhengig av meldefristen vil bidra til at uenighet mellom forsikringsselskapene løses uten at sikrede trekkes inn.
Høyesteretts konklusjon ble da at Protector ble frifunnet, siden skaden var konstatert i Møretrygds forsikringsperiode, og meldefristen ikke gjaldt (og dermed ikke var oversittet).
Sakskostnader ble ikke tilkjent for noen instanser. Høyesterett anså saken som avklarende for begge selskapene, og derfor måtte de bære egne sakskostnader for alle instanser.
Dommen er enstemmig.
Dommen er publisert på Lovdata: https://lovdata.no/dokument/HRSIV/avgjorelse/hr-2017-2414-a