I straffesaker er man uskyldig inntil det motsatte er bevist – det står både i Menneskerettighetene og i Grunnloven. Men kan man bli erstatningsansvarlig for den samme handlingen som man er frifunnet for i en straffesak? Svaret er ja. Det er en rekke eksempler på det. i rettspraksis Mest kjent er kanskje Birgitte Tengs-saken, hvor fetteren som kjent ble frifunnet for drapet men dømt til å betale oppreisningserstatning til foreldrene. I en ny dom av 20.9.2018 bekrefter Høyesterett at dette fremdeles er gjeldende rett.
Saksforholdet
Saken gjaldt en mann som i 2015 ble tiltalt for seksuelle overgrep mot sin datter. Han ble funnet skyldig etter tiltalen i tingretten, og dømt til fengselsstraff. I tillegg ble han dømt til å betale oppreisningserstatning til datteren med kr 350 000. Han anket til lagmannsretten, som kom til et annet resultat. Lagmannsretten frifant ham i straffesaken, men opprettholdt ansvaret for oppreisningserstatning, riktignok med et lavere beløp (kr 250 000).
Lagmannsretten la til grunn at det forelå «klar sannsynlighetsovervekt» for at mannen hadde foretatt handlinger overfor datteren «som utgjør seksuelle overgrep».
Spørsmålet for Høyesterett var om lagmannsrettens avgjørelse var i strid med uskyldspresumsjonen som kommer til uttrykk i Grunnloven §96 annet ledd og EMK artikkel 6 nr 2.
Høyesteretts vurderinger
Høyesterett tar først stilling til om endringen i grunnlovsendringen i 2014, da uskyldspresumsjonen ble tatt inn i §96 annet ledd, endret den tidligere rettstilstanden. Etter en gjennomgang av forarbeidene til grunnlovsendringen konkluderes det i avsnitt 24 med at:
«På denne bakgrunn finner jeg det klart at dagens praksis om å pådømme erstatningskrav i samme sak som straffekravet også når skadevolder er frifunnet for straffekravet, ikke er i strid med Grunnloven § 96 annet ledd. Det er argumenter både for og mot en slik ordning, men det har siden dommen i Rt-1999-1363 vært en etablert ordning som det må være opp til lovgiver å endre på.»
Høyesterett legger dermed til grunn at endringen i Grunnloven ikke i seg selv medførte noen endringer i rettstilstanden på dette området. Henvisningen til dommen i Rt-1999-1363 er for øvrig til Tengs-saken, som omtalt innledningsvis.
Videre går Høyesterett igjennom praksis fra EMD. Det vises bl.a. til en konkret sak hvor EMD i utgangspunktet godtok at erstatning, ut fra et mindre strengt beviskrav enn det strafferettslige, blir tilkjent på grunnlag av samme handling som skadevolder ble strafferettslig frifunnet for. Det må imidlertid gjøres en konkret vurdering, hvor det bl.a. legges vekt på språk- og begrepsbruken. Hvis det brukes typisk strafferettslige begreper, kan det frata begrunnelsen det sivilrettslige preget.
Etter gjennomgangen av EMD-praksis oppsummerer Høyesterett rettstilstanden i avsnitt 32 med at:
«Jeg trekker ut av denne dommen og de tidligere avgjørelsene fra EMD som jeg har nevnt, at det må foretas en totalvurdering, der «the use of some ufortunate language» ikke uten videre innebærer en krenkelse av uskyldspresumsjonen. Ord og uttrykk som ikke er spesifikt strafferettslige, men som naturlig leder tankene i retning av straffbare handlinger, kan imidlertid etter omstendighetene medføre en krenkelse dersom bruken av dem ut fra sammenhengen innebærer at skadevolder i realiteten blir tilskrevet en straffbar handling. I så fall holder det ikke at begrunnelsen for øvrig påpeker forskjellen på strafferettslige og sivilrettslige beviskrav og understreker at tilkjenningen av erstatning ikke rokker ved den strafferettslige frifinnelsen.»
Deretter (fra avsnitt 33) går Høyesterett over til den konkrete vurderingen av den aktuelle saken. Konklusjonen blir at lagmannsrettens dom oppheves så langt den avgjør det sivilrettslige kravet, fordi den samlet sett utgjør en krenkelse av uskyldspresumsjonen. Det fremheves særlig at lagmannsretten hadde sitert ti avsnitt fra tingrettens dom, hvor det ble brukt klart strafferettslig begrepsbruk. I tingretten ble jo mannen funnet skyldig, og dømt til fengselsstraff. Høyesterett skriver blant annet at «Man sitter igjen med inntrykket av å lese fra en fellende straffedom – hvilket tingrettens dom jo også var.».
Dommen er enstemmig.
Vurdering av dommen
Dommen slår fast at grunnlovsendringen i 2014, da uskyldspresumsjonen ble tatt inn i §96 annet ledd, ikke endret den tidligere rettstilstanden, hvoretter det var adgang til å ilegge erstatningsansvar etter frifinnende straffedom. Dette er en viktig avklaring.
Videre gis det en gjennomgang av EMD-praksis, som ender med oppsummeringen i avsnitt 32 som sitert ovenfor. Det avgjørende blir en konkret vurdering, hvor det særlig fremheves om språkbruk og formuleringer gir inntrykk av en straffbar handling.
Den konkrete avgjørelsen i den enkelte sak kan en «juridisk presisjonsøvelse», noe Høyesteretts avgjørelse er et eksempel på. Det vil være avgjørende hvilke begreper som brukes, og hvordan begrunnelsen i dommen generelt oppfattes.
Dommen er tilgjengelig på lovdata på https://lovdata.no/dokument/HRSIV/avgjorelse/hr-2018-1783-a