Ny dom fra Frostating lagmannsrett om kommunens ansvar for mobbing i skolen

Frostating Lagmannsrett avsa 4. oktober 2017 ny dom om kommunens erstatningsansvar for mobbing på skolen. Saken gjaldt en gutt som hadde blitt systematisk mobbet gjennom hele barneskolen og ungdomsskolen. Hovedtyngden av den fysiske mobbingen skjedde i 4. og 5. klasse. Fra 6. klasse bestod mobbingen først og fremst av psykisk mobbing, men fortsatt slik at det var tilfeller fysisk vold. For retten var det spørsmål om kommunen kunne holdes ansvarlig for mobbingen og videre om det var årsakssammenheng mellom mobbingen og de psykiske problemer som mobbeofferet i dag har.
Lagmannsretten tok først stilling til om kommunen var ansvarlig for mobbingen, og slo fast at ansvarsgrunnlaget skal vurderes etter regelen om arbeidsgiveransvar i skadeerstatningsloven § 2-1. Videre ble presisert at vurderingen av om det ble utvist uaktsomhet gjennom uforsvarlig oppfølgning av skadelidte etter bestemmelsen skal ta utgangspunkt i «om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten er tilsidesatt».

Kommunen hadde iverksatt en rekke tiltak. Blant annet opprettet «besøksgrupper», «hemmelig venn» og ekstra vakt i friminutter. Skadelidte fikk ekstra lærer, støtteundervisning og avtale om at rommet til lærerværelset «alltid» stod åpent. Det ble også foretatt samtaler med de involverte og foreldre, og ved ett tilfelle ble enkelte av mobberne utestengt fra en tur som straff.  Det legges til grunn at dette førte til en bedring hva gjaldt den fysiske mobbingen, men den mer skjulte psykiske mobbingen fortsatte.

I sin konkrete vurdering kom lagmannsretten til at tiltakene var utilstrekkelige og at skolen kunne bebreides for dette. Det ble vist til at mobbingen var godt synlig for ledelse og administrasjon, men at man til tross for dette ikke definerte skadelidte som et mobbeoffer. Problemet ble isteden definert som et problem med dårlig miljø. Lagmannsretten mener at det var grunn for å konstatere mobbing i dette tilfellet og at det videre var grunnlag for å plassere ansvar hos plagerne. Når det ikke ble gjort, holder lagmannsretten frem at skolen ikke har handlet i samsvar med retningslinjer for lærerveiledningen for mobbing i skolen. Lagmannsretten er videre av den oppfatning at den manglende defineringen av mobbeproblemet førte til at skolen ikke så den skjulte mobbingen. I tillegg legges til grunn dette førte til at skolen og PPT manglet strategi for hvordan skadelidte skulle beskyttes mot mobbingen og at det ikke på noe tidspunkt ble foretatt noen evaluering av de tiltak som ble iverksatt.
Etter dette konkluderer lagmannsretten med at skolens og PPTs tiltak hadde vært for generelle, for lite målrettede og klart utilstrekkelige i lys av omfanget og karakteren av mobbingen. På dette grunnlag finner lagmannsretten å rette bebreidelse mot skolen og PPT, som hverken hver for seg eller sammen, klarte å sette inn tilstrekkelige tiltak.

Etter at det var konkludert med ansvarsgrunnlag, gikk lagmannsretten over til å vurdere årsakssammenheng mellom mobbingen og skadelidtes plager i dag. Skadelidte har i voksen alder hatt betydelige fungeringsproblemer, særlig knyttet til angst og tilbaketrekking. Han har i blitt utredet i voksen alder med tanke på problemene, og fått stilt diagnosen PTSD og ADHD. Han lider for øvrig i tillegg av tarmlidelsen Ulcerøs colitt. Han er i dag 100 % uføretrygdet.
Skadelidte har bestridt ADHD-diagnosen, mens kommunen har gjort gjeldende at hans problemer og reduserte funksjonsnivå i dag i det minste delvis er relatert til at han er diagnostisert med ADHD.

For lagmannsretten forelå to sakkyndigrapporter, en fra en psykospesialist og en fra rettsoppnevnt sakkyndig. Psykospesialisten stiller seg i sin vurdering tvilsom til ADHD-diagnosen, og sin forklaring for lagmannsretten gir han utrykk for at han ikke ser grunnlag for slik diagnose. Når det gjelder sammenhengen mellom skadelidtes symptomer relatert til psykisk helse og mobbingen anslår han denne til 85 %. Rettsoppnevnte sakkyndige avfeier ikke direkte ADHD-diagnosen i sin vurdering. Samtidig vurderer han mobbingen til å være en nødvending betingelse for PTSD og sosial angst. Han fastsetter etter sin vurdering samlet medisinsk invaliditet på grunn av psykisk lidelse til 35-40%, og setter medisinsk invaliditet relatert til PTSD til 20 % og den relatert til ADHD til 20 %. Skadebetinget medisinsk invaliditet blir altså satt til 20 %.

Lagmannsretten viser i sin vurdering av årsakssammenhengen til de to sakkyndiges vurdering, og slår fast at de er enige med psykologspesialisten i at det ikke er grunnlag for å ADHD. Det vises til at slik diagnose først ble stilt i voksen alder i forbindelse med at det har vært søkt etter årsaker til skadelidtes nedsatte funksjon og at ikke er spor av mistanke om ADHD i tidsnære dokumenter. Lærerne mistenkte aldri ADHD, og utover at skadelidte som barn hadde en provoserende adferd overfor andre barn, viste han ingen tegn på diagnosen. Lagmannsretten peker i tillegg på at også rettsoppnevnt sakkyndig har konkludert med at skadelidtes PTSD i sin helhet er et resultat av mobbing, og at mobbing mest sannsynlig er en nødvendig forutsetning for lidelsen. Det pekes også på at rettsoppnevnt sakkyndig i sin forklaring for lagmannsretten ga utrykk for tvil om ADHD diagnosen.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at mobbingen var en nødvendig betingelse for skadelidtes reduserte fungering og for hele hans medisinske invaliditet. Videre slås fast at i den grad skadelidtes personlighet og adferd kan ha bidratt til mobbingen, er ikke dette faktorer som er rimelig å ta med som element i årsaksbildet. Det vises til rettsoppnevnte sakkyndiges uttalelse om at full forebygging av hendelsene ville utelukket utvikling av PTSD.

Videre slår lagmannsretten fast at selv om det er på det rene at noe av mobbingen foregikk utenfor skolen, foregikk det meste i skoletiden og på veit til og fra. Mobbingen utenfor skoletiden er derfor å anse som en forlengelse av den som ble etablert i skoletiden.

Etter dette konkluderte lagmannsretten med at det i sin helhet er årsakssammenheng mellom ansvarsgrunnlaget og skaden, og at skaden omfatter hele skadelidtes invaliditet. Lagmannsretten fastsatte deretter graden av medisinskinvaliditet til 35 % under henvisning til de sakkyndiges beregning og bevisførselen ellers.