I levende live kan man gi gaver og disponere over sin formue som man ønsker. Det vil si at man i utgangspunktet står fritt til å gi bort hele eller deler av sin formue til akkurat hvem man ønsker, uten at dette kommer i strid med arvelovens regler (livsdisposisjon). Arvelovens formkrav og regler om minstearv/pliktdelsarv gjelder kun disposisjoner som anses som dødsdisposisjoner. Men når oppstår behovet for testament?
Det viktigste kjennetegnet ved dødsdisposisjonen er at den ikke er ment å få realitet før etter at giver/arvelater er død. Det vil for eksempel være tilfelle der det bare er arvelater som skal yte noe, og ytelsen først forfaller ved hans eller hennes død. Disposisjoner som ikke var ment å ha, og heller ikke fikk realitet for arvelateren i hans eller hennes levetid, krever testaments form. Konsekvensen av at arvelovens formkrav til testament og regler om minstearv/pliktdelsarv ikke overholdes, vil være at dødsdisposisjonen etter omstendighetene anses ugyldig.
Derfor blir grensedragningen mellom livs- og dødsdisposisjon viktig. Det fins omfattende rettspraksis om denne grensedragningen, og som viser at vurderingen tar utgangspunkt i den konkrete virkning avtalen fikk for giveren. Mange av eksemplene gjelder bolig- eller fritidseiendom, der for eksempel foreldre ønsket å favorisere ett av barna sine. Spørsmålet er om overføringen av eiendommen var ment å ha, og om den fikk, realitet for foreldrene i deres levetid. Sentrale momenter vil her være om overføringen hadde praktiske og økonomiske realiteter for dem. Praktisk realiteter kan være hvem som skulle stå for vedlikehold og oppussing, og om foreldrene skulle ha borett ut levetiden sin. Økonomiske realiteter kan være hvem som skulle betale eiendomsskatt, forsikringer og kommunale avgifter, og hvem som skulle motta eventuelle husleieinntekter. Det blir også vektlagt hva som ble gjort for å ordne overføringen juridisk og formelt. Detaljert kjøpekontrakt med avtalt overtakelse på et tidspunkt hvor foreldrene utvilsomt regnet med å være i live, indikerer livsrealitet. Dersom overføringsprosessen var langvarig og omfattende, kan dette vise en sterk gjennomføringsvilje og at de reelt mente å overføre eierrådigheten til datteren/sønnen mens de var i live.
Ettersom det ikke fins faste objektive kriterier, betyr dette lite forutberegnelighet. Vi vil derfor anbefale å søke juridisk bistand for en vurdering av om en avtale vil stå seg overfor de arverettslige reglene om dødsdisposisjoner.