Ny dom fra Høyesterett om direktekrav på entrepriserettens område. Høyesterett kom I HR-2018-2256-A under dissens 3-2 til at entreprenøren ikke hadde anledning til å rette erstatningskrav for mangelfull prosjektering direkte mot underrådgiverne til arkitektfirmaet. Konkret vurdering av om underrådgiverne hadde en nærmere beskrevet «særlig stilling», jf. Veidekke-dommen.
Saken hadde sin bakgrunn i rehabilitering av deler av «Midtbygningen» på Universitetsplassen i Oslo sentrum, hvor Statsbygg som byggherre inngikk avtale med Atlant Entreprenør SVS AS som totalentreprenør. Atlant Entreprenør inngikk deretter avtale med Bright Arkitekter om rådgivning tilknyttet rehabiliteringen. I kontrakten om rådgivningsoppdraget fremgikk det at Bright Arkitekter skulle benytte underrådgivere innenfor bl.a. fagområdene elektro og VVS. Underrådgiverne var eiet av samme eier som Bright Arkitekter, om enn i varierende grad.
Atlant Entreprenør hevdet at det ble gjort feil under prosjekteringen, både av rådgiveren Bright Arkitekter og de to underrådgiverne for elektro og VVS. Da Bright Arkitekter gikk konkurs og det ikke var midler i boet, rettet Atlant Entreprenør erstatningskravene direkte mot underrådgiverne. Underrådgiverne bestred kravene, herunder at det kunne fremmes slikt direktekrav.
For underinstansene var forhandlingene delt slik at det først bare ble forhandlet om direktekravspørsmålet. Både tingretten og lagmannsretten la til grunn at det ikke var adgang til direktekrav, og underrådgiverne ble frifunnet. Saken for Høyesterett gjaldt bare direktekravspørsmålet.
Partene var for Høyesterett enige om at det i norsk kontraktsrett ikke er etablert en alminnelig ulovfestet regel om direktekrav. Spørsmålet for Høyesterett var om Atlant Entreprenør – med grunnlag i domstolskapt rett – kunne gjøre direktekrav gjeldende mot underrådgiverne.
Flertallet starter med å gjennomgå nyere rettspraksis som har gitt grunnlag for en domstolskapt direktekravadgang, og oppsummerer med at det har vært en forsiktig utvikling i retning av større aksept for direktekrav på ulovfestet grunnlag. Det uttales imidlertid at det er snakk om få avgjørelser over et nokså langt tidsrom fra ulike rettsområder. Begrunnelsene har også vært nøye forankret i de aktuelle saksforholdene. Etter flertallets oppfatning avgjør ikke de tidligere dommene annet enn at direktekrav aksepteres dersom en underrådgiver har en nærmere beskrevet «særlig stilling», jf. særlig Veidekke-dommen inntatt i Rt. 1998 side 656 hvor Høyesterett aksepterte direktekravet. Det sentrale i Veidekke-dommen var at Veidekke – som underentreprenør – hadde overtatt byggeprosjektet, fra grunnarbeider til ferdige boligblokker.
Til støtte for en direktekravadgang, anførte Atlantis Entreprenør også at utviklingstrekk i lovgivningen trakk i retning av en økt aksept for direktekrav. Flertallet erkjenner også at adgangen til å fremme direktekrav var innført i en del lover de siste tiårene, men pekte da særlig på at dette var begrunnet for å styrke stillingen for forbrukere og privatpersoner. Flertallet fant ikke at dette gav særlig støtte for løsningen i denne aktuelle saken, idet partene her var profesjonelle.
I forlengelsen av utviklingstrekkene i lovgivningen, uttalte førstvoterende videre at det er av betydelig interesse at bransjen selv har utarbeidet et omfattende sett av standardkontrakter, hvorav noen uttrykkelig hjemler direktekravadgang, mens andre ikke gjør det. I denne saken hadde partene valgt NS 8402, som ikke har bestemmelser om direktekrav.
I den konkrete vurdering om Atlant Entreprenør kunne fremme krav direkte mot underrådgiverne, gjør flertallet en sammenligning med Veidekke-dommen. Flertallet var av den oppfatning at forholdene skilte seg klart fra Veidekke-dommen, idet underrådgiverne bare hadde totalansvar innenfor sine fag. Selv om underrådgivernes innsats ikke var ubetydelig, dreide deres honorar seg bare om noen få prosent av kontraktssummen. Flertallet kom til at underrådgiverne ikke hadde slik «særlig stilling» til at direktekrav kunne aksepteres av den grunn.
Høyesteretts flertall la dessuten vesentlig vekt på at partene benyttet en standardkontrakt som ikke åpnet for direktekrav, til tross for at det fantes andre standardkontrakter som hjemlet direktekravadgang. Flertallet mente at profesjonelle parter må ta konsekvensene av sitt valg av kontraktformular og eventuelle forsømmelser i den forbindelse. Kontrakten mellom Atlant Entreprenør og Bright Arkitekter inneholdt også en bestemmelse om at Bright Arkitekter hadde en plikt til å tegne en forsikring som dekket hele selskapets erstatningsansvar, herunder ansvar for underrådgiverne. Flertallet var derfor av den oppfatning at avgjørende reelle hensyn heller ikke tilsa noe påtrengende behov for å tillate direktekrav.
Mindretallet hadde et annet syn enn flertallet både med hensyn til betydningen av at standardkontrakten ikke hjemlet direktekrav, på hvilken ulovfestet regel som gjelder og på den konkrete vurderingen av saksforholdet. En vesentlig forskjell er at mindretallet legger til grunn at det eksisterer en ulovfestet regel som gir adgang til å fremsette direktekrav mot tidligere kontraktsledd. Mindretallet fant derfor at det ikke var avgjørende at det ikke var regulert direkte i standardkontrakten som ble benyttet. Mindretallet uttalte med andre ord at en ulovfestet bakgrunnsregel om direktekravadgang kunne fylle et behov som ikke var dekket i standardkontrakten.
Mindretallet var imidlertid enig med flertallet i at den konkrete vurderingen måtte ta utgangspunkt i om underrådgiverne hadde hatt en «særlig stilling» under utførelsen av oppdraget, og/eller om det forelå andre avgjørende reelle hensyn som tilsa direktekravadgang.
I den konkrete vurderingen var mindretallet enig med flertallet i at underrådgiverne ikke hadde hatt slik «særlig stilling» som Veidekkes stilling i Veidekke-dommen. Når mindretallet likevel aksepterte direktekrav, la de bl.a. avgjørende vekt på at entreprenøren hadde behov for å kunne gå direkte på underrådgiveren fordi Bright Arkitekter var gått konkurs. Oppgjørstekniske og prosessøkonomiske hensyn ble også vektlagt, idet kravet ved direktekrav rettes mot faktisk skadevolder uten at midtlettet senere må kreve regress fra underrådgiverne.
Avgjørelsen er tilgjengelig på Lovdata: https://lovdata.no/pro/#document/HRSIV/avgjorelse/hr-2018-2256-a