Ny arvelov - hva er de viktigste endringene?

Etter mange år på tegnebordet ble ny arvelov endelig vedtatt i 2019. Den er ventet å tre i kraft fra 2021, et tidspunkt som nærmer seg raskt. Nedenfor ser vi på noen av de viktigste endringene som kan påvirke både deg som arving og som arvelater.

Lovgivers ønske om endring av arveloven springer ut fra de relativt store samfunnsmessige endringene som har skjedd fra dagens arvelov trådte i kraft i 1972. I de snart 50 årene som har gått ser man blant annet at dagens familiemønstre og den generelle oppfatning av hva som er en rettferdig fordeling av arv har endret seg. Velstandsutviklingen har medført at det for mange er større formuer til fordeling mellom arvingene og parallelt med dette har også den gjennomsnittlige levealderen økt betraktelig. På bakgrunn av dette så lovgiver behovet for endringer i arvelovens innhold og system. Det blir for omfattende å gjennomgå alle endringene her, men vi tar for oss noen av hovedpunktene.

Pliktdel

Pliktdelsarven til livsarvingene er etter dagens arvelov 2/3 av det arvelater etterlater seg, men kan i testament begrenses til kr 1 000 000 til hver livsarving. Beløpet har stått fast fra lovens ikrafttredelse fra 1972. En pliktdelsbegrensning som i sin tid var relativt høy, har med årene og endringen i kroneverdien rent faktisk blitt svært mye lavere.

Lovgiver ser et behov for en oppjustering av den lovpålagte minstearven og valgte en løsning der minstearven følger folketrygdens grunnbeløp (G). G oppjusteres årlig og tanken er å sikre at pliktdelen ikke «vannes ut» i for stor grad opp mot fremtidige endringer i kroneverdi. Lovgiver har landet på at 15G skal være den nye minstearven til livsarvingene. 1G utgjør pr 01.05.19 kr 99 858, hvoretter minstearven utgjør kr. 1 497 870. (Årets justering er på grunn av Covid-19 utsatt til høsten 2020.)

I ny lov endres ikke utgangspunktet om at 2/3 av formuen er pliktdelsarv, men minstearven vil fortsatt kunne begrense manges frihet til å testamentere bort deler av formuen. Etterlater man seg f.eks. to livsarvinger skal den minstearv de samlet skal motta endres fra kr 2 000 000 til kr 3 000 000 med dagens G (15G*2). Formuen må med andre ord overstige kr 3 000 000, før det vil være mulig å testamentere til andre enn livsarvingene. Gjelder dette da to ektefeller med felles barn må deres fellesformue overstige kr 6 000 000, i og med at livsarvingene har rett på pliktdel fra hver av sine foreldre.

Arv til ektefelle og samboer

I dagens arvelov har samboer uten felles barn ingen rett til arv etter loven, mens samboere med felles barn arver 4G. Samboere er altså nødt til å opprette testament for å sikre at den lengstlevende skal motta arv, da evt. også ut over de 4G ved felles barn.

I og med at ny arvelov er ment å skulle være mer i samsvar med dagens familiemønster, kunne man sett for seg at den nye loven la opp til en større arverett til samboere. Dette har imidlertid lovgiver valgte bort. Samboeres rett til arv lovfestes altså ikke i større grad enn i dag, slik at det fortsatt vil være viktig for samboere å ha et bevisst forhold til dette og opprette testament. Mange samboerforhold varer i dag gjennom hele livet og lengstlevende kan dessverre få seg en lei overraskelse den dagen samboeren faller fra og man oppdager at man er uten rett til arv

Heller ikke for ektefeller ble det gjort endringer, slik at arv til ektefelle når avdøde etterlater seg livsarvinger består med ¼ av det avdøde etterlater seg, minimum 4G. Etterlater avdøde seg ikke livsarvinger er arv til ektefelle ½ av det avdøde etterlater seg, minimum 6G.

Uskifte for ektefeller

En ektefelle som kun har felles barn med avdøde har i nåværende lov rett til å utsette arveoppgjøret gjennom å overta boet i uskifte. Denne retten består, dog med visse endringer.

Per i dag er det ikke tillatt å gi bort fast eiendom når man sitter i uskiftet bo. Dette har for mange gitt uheldige og upraktiske utslag. Det absolutte forbudet mot å gi bort fast eiendom oppheves i ny lov, men likevel slik at den faste eiendom som gis bort fortsatt ikke kan være i misforhold til boets totale formue. Ettersom fast eiendom normalt representerer en betydelig andel av formuen, vil det etter denne endringen fortsatt kunne være vanskelig å gi bort fast eiendom, men en slik gave vil i det minste ikke lenger automatisk være forbudt.

Endret adgang til testamentere bort enkelteiendeler

I dagens lov kan arvelater ikke testamentere enkelteiendeler til en arving, hvis verdien av eiendelen overstiger den verdi arvingen skal motta. Et eksempel på dette kan være at arvelater ønsker at en bestemt arving skal motta hytta, men hyttas verdi overstiger arvingens lodd, da hindrer loven en slik fordeling.

Dette hinderet fjernes i ny lov, slik at arvelater nå kan bestemme at arvingen skal ha hytta, men da mot å løse ut de øvrige arvinger med den verdi som overstiger hans eller hennes arvelodd. Dette er en svært praktisk endring og man ser for seg at dette også kan hindre konflikter og sameieutfordringer mellom arvinger som gjennom tidligere arveoppgjør har blitt sameiere i både fritidseiendommer og hus.

Gaver gitt i live og andre økonomiske overføringer

Etter dagens arveregler kan arvelater etterskuddsvis bestemme at en gave gitt til en livsarving skal anses som forskudd på arv (altså avregnes i vedkommendes arv den dagens arvelater dør). Har man f.eks. gitt en sønn eller datter kr 400 000 som gave, kan arvelater når som helst etterpå ensidig ombestemme seg og fastsette at gaven skal være forskudd på arv.

Etter ny arvelov er reglene endret. Dersom man ønsker at en gave skal være forskudd på arv må dette nå være en uttalt betingelse for gaven. Det at gaven skal være et forskudd på arv må altså meddeles gavemottaker før gaven gis. Mottaker må være kjent med det, og øvrige arvinger bør også få vite dette. Er slik betingelse ikke satt, kan de øvrige arvinger ikke anse gaven som en arveforskudd den dagen øvrig arv faller.

Lovteknisk og overgangsregler

Lovgiver har sett behovet for å samle arveregler og regler for gjennomføring av arveoppgjør i en og samme lov, slik at skiftelovens bestemmelser om dødsboskifte opphører ved ikrafttredelse av ny arvelov.

Når ny lov er trådt i kraft kan det i en periode oppstå spørsmål knyttet til om det er gammel eller ny lov som gjelder. Det er i all hovedsak dødstidspunktet som avgjør om det er de nye eller gamle regler som gjelder. Det er innført egne overgangsregler for pliktdelsarven som innebærer at den nye minstearven på 15 G vil få virkning ett år etter lovens ikrafttredelse overfor testamenter som ble opprettet før den nye arveloven trådte i kraft. Dette innebærer at veldig mange kan bli nødt til å endre testamentet sitt for at det fortsatt skal være gyldig etter overgangsperioden på ett år, idet mange testamenter bygger på dagens maksbeløp på kr. 1 000 000.

Ektefelleskifte – fordeling av de tidligere ektefellenes eiendeler i felleseie

Vi har tidligere snakket deling av ektefellers verdier og gjeld ved skilsmisse. Her flytter vi fokuset ett skritt videre – til selve fordelingen av ektefellenes eiendeler når partene har felleseie.

Innledning

Etter at partene har kommet til enighet om deling av verdiene, eventuelt parallelt med dette, skal det skje en fordeling av boets eiendeler. Dette kan være alt fra større eiendeler som fast eiendom, hytte, båt og bil, men også de mindre eiendelene som for eksempel innbo, sykler, sportsutstyr og bilder. 

Vi holder oss her til delingen av felleseie hvor oppgjøret skal skje i tråd med ekteskapslovens delingsregler. I denne omgang lar vi delingen mellom samboere ligge, da delingsreglene mellom samboere avviker fra reglene om deling mellom ektefeller. Videre handler det her heller ikke om de tilfeller der ektefellene har ektepakt med særeie, enten helt eller delvis.

Det rettslige utgangspunktet – eiendeler i sameie

Eiendeler man har anskaffet i fellesskap gjennom ekteskapet, med midler opparbeidet under ekteskapet, eies av ektefellene i sameie. Ektefellene eier altså hver sin eierandel, også kalt hver av ektefellenes rådighetsdel. Disse eiendelene i sameie vil partene som utgangspunkt ha lik rett til å overta. Blir man ikke enige om hvem som skal overta kan begge da kreve eiendelen solgt, jf. ekteskapsloven § 71. Det finnes likevel unntak fra dette, se nedenfor.

Dersom man kommer til enighet om hvem som skal overta, må den som overtar eiendelen løse ut den andre. Med mindre partene enes om en verdi på egenhånd, må eiendelen verdsettes. Den som da ikke skal overta løses så ut med sin del av verdien. Utløsning kan enten skje i form at penger eller at den andre i stedet overtar en annen eiendel og at disse avregnes mot hverandre eller også en miks av begge løsninger.

Eneeie eller ulik eierbrøk i ekteskapet

Selv om man har anskaffet eiendeler sammen gjennom ekteskapet er det ikke nødvendigvis slik at man eier like eierandeler. I noen tilfeller kan det også være slik at den ene eier eiendelen alene og således har full råderett over denne. Selv om man har felleseie, kan altså hver av ektefellene ha eiendeler som de eier alene innad i ekteskapet, slik at det kun er verdien av eiendelen som skal deles.

Dette betyr at selv om verdien av en gjenstand skal deles likt, kan den ene ha et eneeie i gjenstanden slik at han/hun har rett til å overta selve eiendelen. Dette kalles naturalutlegg og følger av ekteskapsloven § 66, «(…) hver av dem har rett til å beholde eiendeler eller rettigheter som han eller hun fullt ut eller for det vesentligste eier». 

Et eksempel på dette kan være at Liv har kjøpt en Harley Davidson motorsykkel for sin lønn i felleseiet. Er dette en motorsykkel hun har anskaffet alene har hun da eneeie i selve motorsykkelen og rett til å få den utlagt seg, samtidig som hun ved å overta denne må løse ut sin eksmann med halvparten av verdien. Dette kan også være tilfellet der det er snakk om kostbart sportsutstyr eller andre eiendeler som kun brukes av den ene.

Retten til å overta eiendelen gjelder også eiendeler man eier i ulik eierbrøk. En av ektefellene har kanskje brukt noe skjevdelingsmidler til kjøp av en båt og så har ektefellene sammen betalt det øvrige. Den som har lagt i egne skjevdelingsmidler vil da eie mer enn den andre, slik at eierbrøken blir ulik. Er eierbrøken slik at den ene «for det vesentligste eier», vil denne da ha rett til å få eiendelen utlagt seg. Rettspraksis viser at man må opp i en eierbrøk mot 75 % av totalen for å oppfylle vilkåret om vesentlighet og derav rett til å overta eiendelen på naturalutlegg.

Særlige grunner, ekteskapsloven § 67

En annen måte man kan få rett til naturalutlegg på, er når det foreligger særlige grunner. Da kan en part, uavhengig av tidligere eierforhold, likevel ha rett til å overta felles bolig og innbo.

Hva som ligger i slike særlige grunner må vurderes konkret i hver enkelt sak, men som utgangpunkt vil hensyn til felles barn veie tungt sammen men den enkeltes tilknytning til stedet. Høyesterett har slått fast at vurderingen beror på en skjønnsmessig vurdering, hvor kravet ikke kan strekke «særlig langt», men at man må forbi de helt alminnelige grunner. Det vil også ha betydning om ektefellene har eid boligen i sameie med like deler eller om den ene har en større eierandel enn den andre. I tilfeller hvor eierbrøken er ulik i disfavør den som vil overta, kreves sterkere grunner enn der ektefellene har eid med like deler.

I noen tilfeller kan også den ene gis bruksrett til en bolig som helt eller delvis er overtatt av den andre. Dette kan gis innenfor en tidsbegrenset periode, typisk frem til barna blir myndige eller behovet ikke lenger er rimelig. Dette betyr altså at selv om man som utgangspunkt kan ha rett til å overta en eiendom, kan den andre, da ofte den som har hovedomsorg for felles barn, i en overgangsperiode har rett til å bruke eiendommen, selv om den andre eier den.

Avsluttende merknader

I en deling av eiendeler ved skilsmisse er det altså avgjørende å skille mellom verdier til deling og rådighetsdeler mellom ektefellene. Dette er et område der det dessverre ofte kan bli konflikt mellom partene, enten i de situasjoner der begge ønsker å overta en eiendel eller en ønsker å selge på det åpne marked mens den andre vil beholde.

Disse tvistene må da løses gjennom en vurdering av eierandeler mellom dem eller en vurdering av om det foreligger slike særlige grunner som nevnt ovenfor. Kommer man ikke til enighet må eiendelen selges, enten privat eller gjennom tvangsfullbyrdelseslovens bestemmelser, jf. ekteskapsloven § 71 annet ledd.

Hos oss har vi lang erfaring med utfordringer knyttet til deling av eiendeler og bistår gjerne med å finne gode, konstruktive løsninger.

Utvelgelseskriterier i nedbemanningsprosesser

For tiden går det vel ikke en dag uten at vi hører eller leser om arbeidsgivere, som på grunn av utforinger i disse vanskelige tider ser seg nødt til å gjennomføre nedbemanninger i arbeidsstokken for å begrense utgifter og tap for virksomheten.  Vanskelige spørsmål knyttet til utvelgelsen av de ansatte som skal rammes av nedbemanningen vil da ofte kunne oppstå. Her skal vi se kort på hvilke regler som gjelder for hva som er tillatt å vektlegge ved slike ensidige beslutninger fra arbeidsgivers side.

En nedbemanningsprosess kan enten ta sikte på å oppnå en varig endring av arbeidsstokken gjennom oppsigelser, eller kun en midlertidig nedskalering i form av permitteringer.

Mens det finnes regler om oppsigelser i arbeidsmiljøloven kapittel 15, finnes det ingen lovregler som gjelder permitteringer. Slike regler er ulovfestede. Når det gjelder spørsmålet om utvelgelseskriteriene, må det antas at disse ulovfestede reglene sammenfaller med det som gjelder for oppsigelser.

Arbeidsmiljøloven § 15-7 første ledd inneholder det grunnleggende vernet mot usaklige oppsigelser:

«Arbeidstaker kan ikke sies opp uten at det er saklig begrunnet i virksomhetens, arbeidsgivers eller arbeidstakers forhold.»

Spørsmålet om hva som kan vektlegges når arbeidsgiver skal gjøre et utvalg blant ansatte er ikke nærmere lovregulert, men må besvares med utgangspunkt i en fortolkning av dette saklighetskravet. Det er ikke bare behovet for å nedbemanne som må være saklig begrunnet. Også valget av den eller de ansatte som må gå, skal være saklig.

Utvelgelsesprosessen må skje i to trinn, som begge må oppfylle lovens saklighetskrav.

For det første må det fastsettes en utvelgelseskrets som avgrenser de aktuell kandidatene for nedbemanningen. Kretsen kan f.eks. tenkes avgrenset til ansatte innenfor et bestemt geografisk område, avdelinger eller funksjonsområder. Hva som er saklig her vil måtte avgjøres med utgangspunkt i de forhold som begrunnet behovet for nedbemanningen. Avhengig av den konkrete situasjonen, herunder virksomhetens størrelse, kan saklighetskravet innebære at samtlige ansatte må inngå i kretsen.

Det andre trinnet består i å fastsette kriterier for valg av kandidater innenfor kretsen og deretter vurdere alle kandidatene innen kretsen opp mot kriteriene. Alle kriteriene må være saklige og samtlige ansattes må vurderes opp mot disse.

Typiske saklige kriterier vil være ansiennitet, alder, kompetanse, dyktighet og sosiale og menneskelige hensyn. Det sier seg selv at disse kriteriene i stor grad vil kunne være kryssende i den forstand at de kan trekke i forskjellige retninger. Det er f.eks. ikke gitt at den som har lengst ansiennitet er den som er mest kompetent og dyktig i sitt arbeid.

Hvilke kriterier som er relevante og hvordan de skal vektlegges reguleres også av arbeidslivets tariffavtaler. Dersom virksomheten er bundet av en slik avtale, vil det nærmere innholdet i saklighetskravet måtte fastslås med utgangspunkt i tariffavtalens regler. Avtalene utpeker som regel relevante vurderingskriterier ved nedbemanninger og kan også si noe om vektlegging av og rangering mellom ulike kriterier.

Vårt firma bistår både arbeidstakere og arbeidsgivere i slike prosesser.

Advokatfirmaet Henriksen & Co ANS har inngått samarbeidsavtale med Norsk Gartnerforbund

Vi kan med glede informere om at Norsk Gartnerforbund nylig har inngått en rammeavtale med vårt advokatfirma om medlemsfordeler knyttet til advokattjenester.

Avtalen er eksklusiv for bedriftsmedlemmer av Gartnerforbundet og gir 15% rabatt på våre priser. I tillegg gir avtalen alle medlemmer rett til inntil ½ times gratis og uforpliktende konsultasjon via telefon. Avtalen gjelder bistand  til næringsrelaterte spørsmål.

Vi har fra før en rammeavtale med Norsk Bonde- og Småbrukarlag, og advokatene har opparbeidet seg spesialisert kompetanse og erfaring innenfor rettsområder av relevans innen landbruk og tilstøtende virksomhet. Som eksempler nevnes fast eiendoms rettsforhold, alminnelig kontraktsrett, herunder kjøpsrett, jordskifterett og andre områder som er direkte relevant for bedriftene og deres virksomhet.

Meglers rolle og plikter ved dekningssalg

I forlengelsen av min forrige artikkel om meglers ansvar for å undersøke kjøpers finansiering, vil jeg i det følgende se på meglers rolle og meglers plikter der manglende evne og/eller vilje hos kjøper til å gjennomføre handelen fører selger ut i et såkalt dekningssalg.

Et dekningssalg innebærer kort sagt at den «forsmådde» selger hever avtalen som er inngått og foretar et nytt salg av eiendommen for første kjøpers risiko og regning.

For kjøper vil et dekningssalg kunne medføre et erstatningskrav fra selgers side. Et erstatningskrav vil gjerne omfatte negativ prisdifferanse mellom kjøpesummen kjøper tilbudte og ny kjøpesum, morarenter, kostnader ved eventuell mellomfinansiering, løpende driftskostnader ved eiendommen og utgifter til eiendomsmegler i salg nummer to. Med mindre man befinner seg i et gunstig og oppadgående marked der det oppnås en bedre pris for eiendommen i andre salgsrunde, vil kjøper som en følge av sitt mislighold altså kunne risikere å få et betydelig pengekrav mot seg.

Det rettslige utgangspunkt for et dekningssalg er selgers hevning av avtalen når kjøpers forsinkelse med å betale kjøpesummen utgjør et vesentlig avtalebrudd, jf. avhendingsloven § 5-3 første ledd. Når en kjøper uberettiget trekker seg fra en bindende avtale, foreligger det alltid et vesentlig avtalebrudd som gir selgeren rett til å heve kjøpet og foreta dekningssalg. For øvrig vil det bero på en samlet vurdering av om misligholdet er vesentlig. I de fleste situasjoner der kjøper kommer i ansvar overfor selger dreier det seg om manglende eller forsinket betaling. En rekke momenter er av betydning for vurderingen for hevningsadgangen, blant annet betalingsforsinkelsens varighet.

Meglers rolle i disse situasjonene er ikke direkte lovregulert, og det er begrenset lærdom få hente fra retts- og nemndspraksis for hvordan megler skal og bør håndtere selgers- og kjøpers situasjon.

Basert på meglers alminnelige omsorgs- og rådgivningsplikt, vil meglers rolle når forsinkelsen er et faktum, i første omgang være å avklare situasjonen for begge parter i handelen. Denne avklaringsfasen innebærer kontakt med kjøper for å få bragt på det rene hva årsaken til manglende innbetaling av kjøpesum er. Deretter må megler kontakte selger for å avklare om de er villige til å gi tilleggsfrist i henhold til avhendingsloven, jf. § 5-3, 3. ledd. En eventuell tilleggsfrist bør bekreftes skriftlig fra selgers side. 

Når avklaring av situasjonen foreligger, og heving er et faktum, er det meglers oppgave å gi god og forståelig informasjon til begge parter om rettsreglene for, fremgangsmåten ved og konsekvensen av et dekningssalg. Både selger og kjøper skal ha skriftlig informasjon om hva situasjonen innebærer av risikoer, rettigheter og plikter. For så vidt gjelder informasjon om rettsreglene og de formelle varslene, vil mange meglerforetak benytte standardbrev som skal dekke normalsituasjonen. Det er viktig at meglerforetakene påser at standardene som benyttes er gode nok mht. innhold og språk slik at partene forstår sin posisjon og situasjon, men det er også viktig at den enkelte megler er oppmerksom på eventuelle særlige forhold i den konkrete sak som kan medføre behov for tilpasning av standardbrevene.

For kjøper vil informasjon om hvilken risiko og hvilket ansvar man løper har ved misligholdet være det sentrale. Slik informasjon skal gis i forkant av hevingserklæringen. Kjøper bør få et bilde av hvilket krav som kan bli resultatet av en hevning og et etterfølgende dekningssalg.

For selger vil det, ut over det rent formelle, være essensielt å få vite hvordan prosessen videre vil være, både med tanke på tidsaspekt og håndtering. Selger har selvfølgelig også en interesse av å vite hvilke kostnader han kan kreve dekket. Meglers rolle overfor selger som oppdragsgiver vil også være å gi en faglige vurdering med råd om hvordan selve salgsstrategien ved et dekningssalg skal legges opp i forhold til markedet.

Det vil normalt være en god ide å råde både kjøper og selger til å skaffe bistand fra advokat/juridisk rådgiver for å håndtere situasjonen rundt det erstatningskravet som vil oppstå i forholdet mellom dem. Som mellommann med omsorgsplikt for begge parter skal megler ikke ha noen rolle som representant for den ene eller den andre av partene. Det er i dette bildet derfor viktig at megler gir selger og kjøper informasjon om når meglers rolle som mellommann tar slutt og andre rådgivere må ta over, slik at selger og/eller kjøper ikke stiller med forventninger til bistand fra megler som ikke kan innfris. Det blir kommer det sjelden annet enn misnøye ut av.

Normalt sett vil selger være tjent med at dekningssalget blir håndtert av samme meglerforetaket som stod for handel nr. 1. Dette både av økonomiske og praktiske årsaker; man kjenner sin megler og megler kjenner eiendommen godt. I de tilfellene der selger ytrer misnøye i forhold til meglers utførelse av salgsoppdraget, bør imidlertid megler spørre seg selv om det er grunnlag for å gå videre med et salgsoppdrag der selger kanskje ikke har den nødvendige tillit til arbeidet som utføres. Ved formell tvist vil det normalt både være fornuftig og i tråd med god meglerskikk av megler å tre ut av sitt oppdrag.

Undersøkelse av kjøpers finansiering - meglers ansvar?

I disse tider med et noe uforutsigbart boligmarked, vil det for selgere flest være av ekstra stor viktighet at de budene man oppnår er «sikre» i den forstand at den som blir kjøper har betalingsevne.

Et resalg/dekningssalg fordi en kjøper ikke kan betale for seg, vil normalt bety risiko for en reduksjon i eiendommens kjøpesum. Dersom markedet i tillegg er i en utfordrende fase, vil et dekningssalg for en selger som gjerne allerede har gått videre med sin kapital kunne oppleves som kritisk.

Det synes i dag å være fast bransjepraksis i eiendomsmeglerforetakene å foreta undersøkelser og kontroll av den finansiering budgiver oppgir som grunnlag for sitt bud. Meglers oppgaver og plikter forbundet med finansiering av bud er også gjentatte ganger beskrevet i rettspraksis.  

Utgangspunktet for hva meglers plikt omfatter finnes blant annet i en eldre Høyesterettsdom fra 1993 (RT-1993-156) der det uttales at eiendomsmeglere har plikt til «så langt som mulig» å undersøke kjøpers finansiering der «det kan være grunn til å tvile på kjøperens betalingsevne». I disse tilfellene må megler enten iverksette nærmere undersøkelser dersom det er mulig eller i hvert fall gjøre selgeren kjent at finansieringen ikke er bekreftet.  

Forarbeidene til någjeldende eiendomsmeglingslov (NOU 2006:1 side 125 og 126), uttaler følgende: «Etter utvalgets oppfatning tilsier meglers omsorgsplikt at budgivers finansiering kontrolleres så langt det er mulig. Arbeidsbyrden med å gjøre dette er ikke så stor sammenholdt med viktigheten av at finansieringen er i orden. I de tilfeller megler av forskjellige årsaker ikke har fått bekreftet den finansieringsplan som budgiver har opplyst, eller budgiver ikke ønsker å gi slike opplysninger, skal selgeren informeres om dette».

I en noe nyere dom fra Eidsivating lagmannsrett (LE-2015-7588), er det lagt til grunn at megler som en del megleroppdraget er forpliktet til å foreta undersøkelser av kjøperens finansiering, og at de opplysninger som kjøperen gir om finansiering skal kontrolleres så langt det er mulig. Noen alminnelig plikt til å foreta nærmere undersøkelser av en opplyst finansiering utover å kontakte oppgitt kontaktperson i vedkommende bank, kan det imidlertid normalt ikke oppstilles.

Situasjonen rundt finansiering og den konkrete faktiske situasjon rundt bud og budgiver er sjelden likeartet. Noen typiske situasjoner går imidlertid igjen i saker man ser kommer opp som tvister mellom meglerforetakene og deres oppdragsgivere.

Det kan være slik at megler av tidsmessige årsaker ikke får undersøkt og kontrollert oppgitt bankfinansiering. I disse tilfellene er det viktig at megler gjør selger oppmerksom på at finansieringen som er oppgitt ikke er kontrollert, og hva som er årsaken til det.

En annen variant for tvister mellom meglerforetakene og oppdragsgiver synes å være saker der budgiver oppgir en eller annen form for egenkapital som finansieringskilde.

Det «enkle» og mest tilforlatelige, er at kjøpet skal finansieres gjennom egenkapital som vil tilflyte gjennom salg av eiendom. I disse tilfellene kan megler i alle fall forholde seg til om budgiver eier eiendom med en slik verdi og pantestatus at det tilsier at finansieringsopplysningen er realistisk, mens tidsaspektet ved et salg selvfølgelig vil være verre å bedømme. Megler må da opplyse selger om resultatet av eventuelle undersøkelser, og at finansieringen ikke lar seg bekrefte med den følge at en aksept av budet vil kunne utgjøre en risiko for selger.

Så har man de budgivere som oppgir at man venter på midler i form av forretningskapital, arv eller annet fra utlandet. Utgangspunktet for disse tilfellene er at det normalt ikke kan kreves at megler skal foreta en nærmere kredittundersøkelse eller gjennomgang av en budgivers økonomi og/eller regnskaper. Meglers oppgave blir dermed å utvise en viss advarende holdning i forhold til den risiko denne type bud kan bety.  

Men; det er selger som i siste omgang bestemmer, og der det ikke foreligger andre bud og det ubekreftede budet er høyt nok viser det seg ofte at selger tar sjansen på å akseptere budet.

Selv om megler på eksemplarisk vis i telefonsamtaler forklarer selger hva status er og om den generelle risiko ved bud uten bekreftet finansiering, vil muntlighet være et bevismessig problem ved en senere uenighet med selger. Når dekningssalget er et faktum, kan det være lett for selger å rette kritikk mot megler for manglende eller mangelfull informasjon.

Det er på denne bakgrunn viktig å «stresse» at meglerforetakene i alle tilfeller der finansiering ikke lar seg bekrefte sørger for gode og innarbeidede rutiner for at informasjon og rådgivning til selger skjer skriftlig; eller at man alle fall bekrefter telefonsamtaler skriftlig i etterkant.

Hytte i sameie og «hytteforbud» av beredskapsmessige hensyn

Hytteforbudet som følge av beredskapsmessige hensyn medfører at mange ikke får brukt hytta i påsken. Mange eier hytte sammen med andre, og har delt bruken av hytta mellom seg. Hvordan blir det hvis det var din tur til å bruke hytta denne påsken, men det blir hindret av hytteforbudet?

Mange eier hytte sammen med andre. Det kan være søsken som har arvet hytta, eller flere som går sammen og kjøper hytte i stedet for å eie alene. Hvis ikke hytta er stor nok til at alle kan bruke den samtidig, må bruken deles mellom eierne. Mange har delt det i tid/perioder, slik at for eksempel en kan bruke hytta i påsken mens den andre får vinterferien. Hytteforbudet rammer alle hytteeiere, og påsken er en av de store hytte-høytidene. Det føles kanskje enda verre å gå glipp av hytte-påsken hvis du bare kan bruke hytta hver annen eller tredje påske på grunn av fordelingen. Hvordan er da jussen når hytteforbudet griper inn i dette?

Jussen:
De som eier hytte sammen er rettslig sett sameiere, uansett om de har kjøpt eller arvet hytta. Da gjelder sameieloven. Lovens regler gjelder hvis ikke annet er avtalt – loven kan med andre ord fravikes ved avtale.

Sameieloven har ikke konkrete regler om hvordan sameiere i en hytte skal fordele bruken mellom seg. Reglene i loven er generelt utformet, og gjelder i utgangspunktet for alt som eies i sameie, enten det er snakk om bil, båt, verktøy eller fast eiendom (som en hytte). Når det gjelder bruk og utnytting, heter det i §3 at «Ingen må nytta tingen i større mon enn det som svarar til hans part, eller såleis at det uturvande eller urimeleg er til meins for nokon medeigar» Sameieloven gir dermed ikke direkte svar på spørsmålet om hvordan hytteforbudet som følge av smittefare påvirker fordelingen mellom sameierne. Det finnes heller ingen andre lover som regulerer spørsmålet.

Den konkrete fordelingen er ofte avtalt mellom sameierne. Det kan være regulert i en skriftlig avtale, men det kan også være avtalt muntlig – muntlige avtaler er også bindende.

For at den situasjonen som er omtalt her skal bli aktuell, må avtalen – enten den er skriftlig eller muntlig – si noe konkret om bruk av hytta i påsken. I det følgende brukes det som eksempel at to sameiere, Kari og Per, har en skriftlig avtale om at de kan bruke hytta annenhver påske, og avtalen på det punktet sier at: «Bruken av hytta fordeles slik at i år som slutter med partall kan Kari bruke hytta i påsken og høstferien, og Per i vinterferien og julen. I år som slutter med oddetall er det motsatt.»

Vi må vel regne med at de færreste avtaler har konkrete reguleringer av en situasjon som består i at myndighetene forbyr bruk av hytter. Om avtalen likevel skulle ha bestemmelser om det, vil det naturligvis være avtalen som gjelder.

Sameieloven har som nevnt ikke konkrete regler om hvordan sameiere skal fordele bruken mellom seg.

Et grunnleggende avtalerettslig prinsipp er at avtaler er bindende mellom partene, og at avtalen skal holdes. Det innebærer at avtalen gjelder, med mindre det foreligger et konkret grunnlag for å sette den til side (for eksempel at avtalen er ugyldig). Hvis en part ikke overholder avtalen, vil det være mislighold av avtalens forpliktelser (avtalebrudd). Misligholder den ene parts avtaleforpliktelse, kan den andre parten gjøre gjeldende som et såkalt misligholdskrav (for eksempel kreve erstatning).

En situasjon som den vi nå er oppe i kan anses som såkalt «force majeure» (fransk for «større krefter»), som kan få betydning i avtaleforhold. Regelen om force majeure er ulovfestet og den innebærer at en avtalepart kan bli helt eller delvis fritatt for misligholdsansvaret hvis det skjer noe helt uforutsett, utenfor hans kontroll (krig og naturkatastrofer brukes ofte som eksempel). Eksempelvis vil en selger kunne blir fritatt for erstatningsansvar som følge av forsinkelse, hvis forsinkelsen skyldes force majeure.

Reglene om force majeure vil imidlertid ikke løse vårt spørsmål. Konsekvensen av hytteforbudet innebærer ikke noe mislighold av avtalen fra den/de andre sameierne sin side. Det er ikke den ene sameieren som er årsaken til at den andre «mister» påsken – det er myndighetenes restriksjoner som er årsaken. Den som «mister» påsken på grunn av hytteforbudet vil derfor ikke ha noen misligholdskrav mot den andre.

Konklusjon og oppsummering:
En situasjon med hytteforbud på grunn av smitteverntiltak har vi ikke hatt Norge før. Dette reiser da også en rekke nye problemstillinger, som ikke er løst fra før.

Som nevnt reguleres ikke problemstillingen i lovverket, og de færreste avtaler om fordeling av hyttebruk vil regulere spørsmålet. Videre vil det ikke anses som avtalebrudd at en part i avtalen mister sin rett til benytte hytta. Heller ikke reglen om «force majeure» vil kunne komme den forbigåtte hytteeieren til unnsetning.

Etter vårt syn vil konklusjonen bli at en sameier som «mister» påsken på grunn av hytteforbudet ikke har noe rettslig grunnlag for å kreve noe fra øvrige sameiere. Slike helt spesielle og uforutsette situasjoner kan dessverre oppstå, og det er ikke alltid slik at man blir holdt fullstendig skadesløs.

I en slik situasjon vil det uansett være en fordel å ha en åpen og god dialog mellom sameierne, selv om de kan ha motstridende interesser i det aktuelle spørsmålet. I mange tilfeller kan man finne gode og smidige løsninger ved å snakke sammen. I eksempelet ovenfor her, kan det jo tenkes at Per uansett har lyst til å reise til utlandet neste påske, og at Kari da kan få bruke hytta.

Advokatfirmaet Henriksen & Co har solid kompetanse på denne type rettsspørsmål, og kan bistå i både utarbeidelse av avtaler og ved tvist mellom sameiere. Ta kontakt hvis du ønsker bistand!

Skilsmisse - deling av felles verdier

Mange av oss opplever en eller flere ganger i livet en tid hvor ekteskapet oppløses ved skilsmisse. I tillegg til at dette for de fleste er en vanskelig og tung tid personlig, skal også de tidligere ektefellers verdier deles. Har man ingen ektepakt som har lagt opp hvordan slik deling skal skje, vil det kunne komme til uenigheter rundt fordelingen.

Det rettslige utgangspunktet er at ektefellenes samlede formue skal deles likt, jf. el. § 58. Dette betyr at alt ektefellene har opparbeidet seg av felles verdier under ekteskapet skal deles mellom dem, dette kalles felleseie. Dette gjelder uavhengig av hvem av ektefellene som har tilført boet verdiene. Den ene kan for eksempel ha vært hjemmearbeidende med omsorg for barn samt arbeidet deltid, mens den andre har hatt full jobb. Det de til sammen har opparbeidet seg skal likevel deles – har man felleseie blir «min lønn til vår lønn».

Selv om utgangspunktet er likedeling, gjelder dette kun de verdier ektefellene har opparbeidet seg gjennom ekteskapet. De verdier hver av ektefellene hadde med seg inn i ekteskapet eller som de har mottatt i arv/gave fra andre enn ektefellen i løpet av ekteskapet, kan holdes utenfor deling jf. el. § 59.

Denne regelen kalles skjevdeling og gir hver av ektefellene rett til å holde verdier utenfor deling. Det er svært viktig å være klar over at dette er en verdiregel. Det er altså verdien man kan holde utenfor deling, ikke nødvendigvis selve eiendelen/gjenstanden skjevdelingskravet knytter seg til.

Videre er det også viktig å være klar over at verdien må være i behold når ekteskapet opphører for å kunne skjevdeles. Man kan for eksempel ikke bruke opp de kr 200 000 man hadde på konto da man giftet seg, og så kreve tilsvarende beløp skjevdelt ved bruddet.

For å kunne kreve verdier skjevdelt må de klart kunne føres tilbake til verdier man hadde forut for ekteskapet, arv eller gave og det er den som krever en verdi skjevdelt som må sannsynliggjøre dette.

Dersom et beløp på konto eller en eiendel man har kjøpt med skjevdelingsmidler øker i verdi, vil man også kunne kreve den økte verdien skjevdelt. På samme måte bærer man også risikoen for at gjenstanden man har kjøpet taper seg i verdi, slik at man da kun kan kreve skjevdelt restverdien. Et eksempel er at man mottar kr 500 000 i arv og kjøper en båt for pengene. Da er båten en skjevdelingsformue. Etter hvert som årene går synker verdien på båten og når skilsmissen inntreffer er båtens verdi redusert til kr 100 000. Det er da kun kr 100 000 som er i behold og som kan holdes utenfor deling.

Regelen slår noe annerledes ut dersom man har benyttet skjevdelingsformue til nedbetale gjeld, for eksempel boliggjeld. I slike tilfeller vil skjevdelingskravet være «krone for krone», slik man kan holde utenfor deling tilsvarende beløp som man har brukt til å betale ned gjeld. Kronebeløpet skal verdijusteres til dagens kroneverdi.

Det skal kort også nevnes at el. § 59 åpner for at skjevdelingskrav kan nedsettes/bortfalle hvis de vil føre til et åpenbart urimelig resultat. Det finnes ingen klart grense for når et slikt resultat vil anses urimelig, men ekteskapets lengde og omsorg for barn? vil være en viktig faktor i denne skjønnsmessige vurderingen.

Selv om regelsettet som utgangspunkt er relativt oversiktlig skaper de bevismessige spørsmålene ikke sjelden utfordringer på ektefelleskiftet. Det er den som mener å ha et slik krav som må  sannsynliggjøre dette og i mange tilfelle vil dokumentasjonen ha gått tapt eller det kan være krevende å «følge pengene».

Lovens delingsregler kan dessverre gir grobunn for mye konflikt og uenigheter ved delingen av ektefellenes verdier. Det finnes en rekke unntak fra hovedreglene, særtilfeller og avvik som gjør at svært få oppgjør blir like.

Vårt råd er å ha åpenhet og en god kommunikasjon rundt økonomi gjennom ekteskapet, et bevisst forhold til hvilke midler som brukes til betale hva og hva eventuell gjeld er benyttet til. Selv om svært få av oss går inn i et ekteskap med en plan om å skilles, kan klare linjer rundt økonomi lette den tunge prosessen en skilsmisse uansett er for begge parter. Skulle det dukke opp spørsmål rundt dette så kontakt oss gjerne, så kan vi bistå. 

Kommuen frifunnet for krav om erstatning for anført mobbing i skolen

I en nå rettskraftig dom fra Frostating lagmannsrett omgjorde lagmannsretten tingrettens dom, og frifant kommunen i et erstatningssøksmål som bygget på en påstand om at kommunen var ansvarlig for at skadelidte ble mobbet under skolegangen.

Lagmannsretten tok utgangspunkt i at skadelidte hadde opplevd en rekke problemer opp igjennom den tiden han gikk på skolen, herunder at hans sosiale fungering med jevnaldrende var dårlig, han gjorde ikke lekser og var uopplagt på skolen. Da skadelidte var 13 år gammel sendte skolen en bekymringsmelding til barnevernet, som kom på hjemmebesøk. Skadelidte fortalte da at han ble ertet av andre medelever.

Utover varselet til barnevernet, var det ikke dokumentert at skolen hadde iverksatt ytterligere tiltak for å kartlegge skadelidtes situasjon i relasjon til mulig mobbeproblematikk på skolen.

Etter at skadelidte hadde fullført grunnskolen var hans fungering under videre utdannelse svært redusert på grunn av psykiske helseutfordringer. Hans senere forsøk på å komme ut i arbeidslivet lyktes heller ikke.

Da han var om lag 30 år, ble han utredet av psykologspesialist, som da satte diagnosen Post-traumatisk stresslidelse (PTSD) og alvorlig depresjon, samt aanslo en medisinsk invaliditet på 54%. Et par år etter dette saksøkte skadelidte kommunen med krav om erstatning.

Kravet ble begrunnet med at kommunen var ansvarlig for hans psykiske lidelser og de økonomiske konsekvensene av disse, fordi skolen kunne bebreides for ikke å ha iverksatt mer omfattende tiltak for å forhindre mobbingen.

Under sakens behandling for lagmannsretten ble det oppnevnt en medisinsk sakkyndig spesialist i psykiatri. Den sakkyndige vurderte bl.a. at skadelidtes symptomer kunne fære forening med en PTSD-lidelsen, gitt at retten skulle komme til at han hadde vært utsatt for et vedvarende traume i form av mobbing over meget lang tid. Den sakkyndige la imidlertid til grunn at også andre forhold kunne forklare skadelidtes symtomer/plager.

Lagmannsretten la som et utgangspunkt til grunn at skadelidtes symptomer på generell basis var forenlig med psykiske skader som følge av mobbing, men at de også kunne skyldes andre forhold.

Etter en bred bevisvurdering med utgangspunkt i de begivenhetsnære, skriftlige bevis som forelå, konkluderte lagmannsretten med at skadelidte, til tross for at han utvilsomt opplevde skolegangen som en vond tid, ikke hadde sannsynliggjort at han hadde blitt utsatt for erstatningsbetingende mobbing. Lagmannsretten - i motsetning til tingretten - frifant kommunen for erstatningsansvar ettersom kommunen derfor heller ikke kunne bebreides for skadelidtes helsemessige problemer.

Dommen er et eksempel på de erstatningsmessige utfordringene som følger med en PTSD-diagnose, ettersom denne diagnosen er årsaksbasert, der ett av de sentrale diagnosekriteriene er at man må ha blitt utsatt for en ekstrem, negativ psykisk belastning. Når tilstedeværelsen eller omfanget/intensiteten av denne belastningen er omstridt, vil det kunne være vanskelig for en rettsoppnevnt sakkyndig å konkludere sikkert, uten å foregripe den bevisvurderingen som i siste instans tilligger domstolen. Tilsvarende vil det kunne være utfordrende for domstolen å gjøre sin bevisvurdering uten en viss påvirkning også av den diagnose som den sakkyndige eventuelt finner grunnlag for å stille.

Videre er dommen et eksempel på at domstolene, i samsvar med de prinsipper for bevisvurderingen som tidligere er trukket opp av Høyesterett i flere dommer, vil kunne være noe tilbakeholdne med å uten videre legge skadelidtes forklaring til grunn, når denne forklaringen gjelder noe som skal ha skjedd langt tilbake i tid og har svak støtte i mer begivenhetsnære og objektive bevis i form av skriftlig materiale.

Endelig – og kanskje det viktigste og mest prinsipielle– er dommen et eksempel på at det går en grense mellom mobbing og mindre graverende erting som er svært utbredt «normalatferd» blant barn, og som må tåles uten at det nødvendigvis krenker retten til et godt psykososialt miljø som skolene skal tilrettelegge for.

Kommunens prosessfullmektig for lagmannsretten var advokat Karoline Henriksen

Hvordan håndtere samvær med barn nå under «nedstengningen» av Norge?

Koronautbruddet vi står i får konsekvenser for oss alle i Norges land, uansett alder eller livssituasjon. På en eller annen måte påvirkes alle, det være seg f.eks. i jobbsituasjon eller i karantene og for mange hviler en økonomisk uro tungt på skuldrene.

For de mange foreldre som ikke lenger lever sammen og som enten har barn med delt bosted eller samværsordninger i forskjellige former, kan de begrensinger og rammer vi som nasjon nå lever under skape ytterligere en arena for bekymring, uenigheter og uro.

Som utgangspunkt har de fleste etter et samlivsbrudd en løpende avtale rundt bosted og samvær for barn, enten i avtale eller dom. Hva gjør man da når smittevernmyndighetenes rammer kommer i kollisjon med den avtalte samværsordning?

På den ene siden er yttergrensen klar; - I de tilfeller der gjennomføring av samvær/bytte ved delt fast bosted vil være et brudd på myndighetens krav til isolering eller karantene – da skal ikke samvær/bostedsbytte skje. Slike tilfelle vil typisk være hvor husstanden er i isolasjon eller i hvis barnet er i karantene. I disse tilfellene vil myndighetens krav og retningslinjer overstyre enhver avtale om barna, også en rettskraftig dom. Dette kan skape frustrasjon både for små og store, men her vil de private avtaler måtte vike plass for samfunnets beste.

På den andre siden av denne rammen har vi tilfellene der ingen i husstanden har symptomer, ingen er i karantene verken på barnets faste bosted eller hos samværsforelder – da skal samvær/bytte av bosted som utgangspunkt løpe som vanlig.

De mest utfordrende situasjonene vil derfor oppstå når man befinner seg midt i mellom disse to ytre grensene – hva hvis noen i barnets husstand er i en særlig risikogruppe eller hva om barnet selv er det? Vil da være en god ide å gjennomføre samvær og da potensielt utsette barnet eller husstanden for smitte?

Dette er utfordrende spørsmål det ikke finnes noen fasit på. Man kan imidlertid komme langt med å ha en god og åpen dialog seg imellom, noe som dessverre kan være  krevende for de foreldre som strever med samarbeidet og kanskje også står i en pågående uenighet. Vårt råd i disse svært utforende tider er å gjøre det man kan for å sette samværskonflikten til side og se etter gode løsninger sammen. Hvis barnet eller andre i husstanden er i risikogruppe kan man f.eks. forsøke å få til gode løsninger med utendørs dagsamvær, hyppige videolinksamtaler e.l.. Noen kan også ha behov for å trygges i hvem de andre i husstanden omgås før barnet sendes til samvær, for å forsikre seg om at det ikke ligger smittefare i husstanden. Dette kan for noen oppleves inngripende å skulle svare på, men her råder vi til å strekke seg langt for å imøtekomme hverandres behov. Vi reagerer alle forskjellig i slike uvanlige situasjoner som vi som nasjon står i nå og det å møte hverandre med raushet vil i det lange løp være til det beste for deres felles barn.

Vi hos oss har lang og bred erfaring i fastlåste situasjoner rundt bosted, samvær og samarbeid. Vi kan bistå med rådgiving, samtale og forslag til gode løsninger også i denne vanskelige perioden.

Den ene ektefellen har særeie, - hva skjer da med delingen ved ekteskapets opphør?

Ekteskapslovens rettslige utgangspunkt er at ektefellene har felleseie, jf. ekteskapsloven § 58. Felleseie betyr at de verdier ektefellene har opparbeidet seg gjennom ekteskapet, er til likedeling mellom dem ved ekteskapets opphør. Noen verdier kan likevel holdes utenfor deling, uten at man har avtalt noe om det. Grovt sagt gjelder dette verdier hver av ektefellene hadde med seg inn i ekteskapet, eller har mottatt i arv eller gave fra andre enn ektefellen under ekteskapet, jf. ekteskapsloven § 59. Dette kalles skjevdeling.

Ektefellene kan imidlertid avtale seg vekk fra lovens utgangspunkt om felleseie og inngå såkalt ektepakt om særeie, helt eller delvis, jf. ekteskapsloven § 42. Slik bestemmelse om særeie kan også være gitt av arvelater i testament, typisk ved at den ene ektefellens arvede bolig er mottatt med en klausul om særeie fra giver/arvelater.

De eiendeler og verdier som er særeie skal ikke deles mellom ektefellene ved ekteskapets opphør. Dette kan i noen tilfeller slå svært uheldig ut for den av ektefellene som ikke har særeie. I verste fall blir det ikke noe til deling.

Et praktisk eksempel kan f.eks. være en boligeiendom, som er den ene ektefellens særeie. Særeie kan være bestemt av arvelater/giver, eller det kan følge av en ektepakt mellom ektefellene. Gjennom ekteskapet bidrar imidlertid begge ektefellene, får kanskje barn sammen og gjør investeringer på eiendommen, slik at også eiendommens verdi øker. Skulle det så komme til en skilsmisse Dette kan, naturlig nok, oppleves som svært urettferdig for den andre ektefellen, som gjennom hele ekteskapet har bidratt til fellesskapet.

I slike tilfeller har ekteskapsloven en sikkerhetsventil, kalt vederlagskrav. Bestemmelsene om dette følger av ekteskapsloven §§ 63 og 73.  Bakgrunnen for reglene er å sikre at dersom den ene ektefellen har brukt felleseiemidler til å berike sitt eget særeie, skal verdien av dette deles. Det samme gjelder der den andre ektefellen gjennom sitt bidrag, enten ved innsats for fellesskapet, eller ved innskudd av egne særeie/skjevdelingsmidler, har bidratt til å øke verdien av den andres særeie. I slike tilfeller vil ektefellen kunne kreve vederlag for sin innsats/innskudd. Hensynet bak reglene er å rette opp en skjevhet som har oppstått i formuesforholdet mellom ektefellene.

Forøkelse av den ene ektefellens særeie kan enten skje ved at ektefellen som har særeie selv overfører felleseiemidler, typisk lønnsmidler, til eget særeie. Dette for eksempel ved nedbetaling av særgjeld tilknyttet særeieboligen, eller finansiering av investeringer/oppgraderinger i boligen. Tanken her er at ektefellen da har benyttet midler som ellers ville vært gjenstand for likedeling, til forøkelse av nettoverdien av eget særeie. Forutsetningen for rett til vederlag er at verdien av den annens særeie er blitt høyrere enn den ville vært uten investeringen av fellesmidler. I et slikt tilfelle vil den andre ektefelle etter ekteskapsloven § 63 kunne kreve vederlag. I utgangspunktet vil dette vederlaget være begrenset til halvparten av verdien av de fellesmidler som er investert, men også annet vederlag kan tenkes i særlige tilfeller.

Videre vil forøkelse av den enes særeie kunne skje gjennom den andre ektefellens bidrag, - det være seg bidrag i form av investering av egne særeiemidler, skjevdelingsmidler eller gjennom bidrag til familiens underhold, arbeid i hjemmet eller på annen måte. I disse tilfeller er det et vilkår for rett til vederlag at ektefellen ved slikt bidrag i «vesentlig grad» har medvirket til å øke verdien av den annens særeie. Også i slike tilfeller er det et absolutt vilkår at det ligger en reell økning av verdien av den andre ektefellens særeie i bunn.

Har man bidratt med innsats og innskudd, men dette ikke har ført til noen verdiøkning, har man heller ikke noe vederlagskrav.

Det er viktig å merke seg at selv om bestemmelsenes vilkår er oppfylt, det vil si at den ene rent faktisk har økt verdien av sitt eget særeie med felleseiemidler eller den andre ved sin innsats eller direkte innskudd/bidrag har økt verdien av den andres særeie, er det ikke automatikk i vederlagskravet. Det skal skje en skjønnsmessig vurdering, det ligger i uttrykket «kan tilkjennes» i bestemmelsenes ordlyd. I vurderingen må man se på verdiøkningens størrelse, ektefellenes forutsetninger og avtaler seg imellom, graden av innstas med mer. Det må altså foretas en konkret skjønnsmessig vurdering i hver enkelt tilfelle.

Når det i et skifteoppgjør tilkjennes vederlag, så er det altså for å rette opp i en skjevhet som har oppstått i formuesforholdet mellom ektefellene.

Arbeidsgivers erstatningansvar ved mangelfull oppfølging av varsler om seksuell trakassering

Den 12. desember 2019 avsa Hålogaland lagmannsrett dom i en sak som gjaldt erstatningskrav mot en arbeidsgiver for mangelfull oppfølging av et varsel fra en kvinnelig arbeidstaker om seksuell trakassering fra to kunder. Arbeidsgiveren, et selskap som driver med mekanisk virksomhet på eget industriområde, ble idømt erstatningsansvar for ikke å ha overholdt sin plikt til å forebygge og forhindre seksuell trakassering på arbeidsplassen. Det er verdt å merke seg at dommen er avsagt før de nye endringene i arbeidsmiljøloven trådte i kraft pr. 1. januar 2020, som bl.a. innebærer at alle virksomheter med fem ansatte eller flere nå plikter å ha interne varslingsrutiner.

Arbeidstakeren i denne konkrete saken, som var en ung kvinne på 22 år, varslet arbeidsgiveren sin om ubehageligheter på arbeidsplassen fra to av virksomhetens kunder. Arbeidsgiver iverksatte høsten 2017 tiltak i form av at de aktuelle kundene ble nektet adgang til arbeidsplassen, samt at arbeidstakeren ble omplassert bort fra verkstedet slik at hun kunne jobbe administrativt.

Det skjedde deretter en endring i arbeidsgivers ledelse, og ny daglig leder plasserte den kvinnelige arbeidstakeren tilbake på verkstedet i desember 2017. Januar 2018 sendte arbeidstakeren en e-post til styreleder, hvor hun ga uttrykk for sin misnøye med at ny daglig leder ikke tok situasjonen hennes på alvor og at hun følte seg utrygg på arbeidsplassen. Arbeidstaker ble samme måned sykemeldt på grunn av trakassering på jobb og at hun opplevde lite tillit fra daglig leder. Også verneombudet ved virksomheten sendte e-post til styreleder hvor det ble hevdet at personalsaker ikke ble håndtert på riktig måte, og at det var et problem at uvedkommende som tidligere hadde blitt vist bort fra verkstedet, fortsatte å komme tilbake.

Arbeidstakeren sa opp sin stilling februar 2018, og begynte i mars 2018 i et vikariat som lærerassistent med lavere timelønn. Hun fremmet krav om erstatning og oppreisning for seksuell trakassering og manglende ivaretakelse av hennes arbeidsmiljø. Det ble prinsipalt anført at arbeidsgiver var ansvarlig på objektivt grunnlag, og subsidiært etter det alminnelige arbeidsgiveransvaret i skadeerstatningsloven § 2-1.

Lagmannsretten behandlet først spørsmålet arbeidsgiver var erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag for trakassering av den ansatte på arbeidsplassen, uavhengig av om trakasseringen ble utført av noen arbeidsgiver må identifiseres med, og selv om trakasseringen hadde vært ukjent for arbeidsgiver. Arbeidstakeren anførte likestillingsloven § 28 andre ledd første punktum og likestilling- og diskrimineringsloven § 38 andre ledd første punktum som rettslig grunnlag. Bakgrunnen for at begge bestemmelsene ble påberopt, var at likestilling- og diskrimineringsloven erstattet likestillingsloven i 2017. Lovteksten og forarbeidene gir uttrykk for at en arbeidsgiver har et objektivt ansvar ved diskriminering i ansettelsesforhold og i arbeidsforhold for øvrig. Spørsmålet var om dette også gjaldt seksuell trakassering, og hvem arbeidsgiver eventuelt identifiseres med.

Lagmannsretten redegjør nærmere for forarbeidene, hvor det fremgår at det objektive ansvaret bare gjelder der hvor trakasseringen er begått av en som kan identifiseres med arbeidsgiver, eller at arbeidsgiver på noen måte kan bebreides. Vi hitsetter:

«Likestillings- og diskrimineringsnemnda (LDN) har slått fast at for at arbeidsgiver skal bli ansvarlig for trakassering, må trakasseringen være begått av en som kan identifiseres med arbeidsgiver, eller at arbeidsgiver på noen måte kan bebreides, jf. LDN sak nr. 10/2014 [LDN-2014-10]. Det kan ikke utledes et rent objektivt ansvar for arbeidsgiver. I spørsmålet om vedkommende som har stått for trakasseringen kan identifiseres med arbeidsgiver, vil det være relevant om han eller hun har personalansvar eller instruksjonsmyndighet. Når det gjelder spørsmålet om arbeidsgiver er å bebreide, må det vurderes om det var mulig for arbeidsgiver å hindre eller stanse trakasseringen.»

Arbeidsgiver vil etter dette ikke være erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag for den trakassering som eventuelt skjer mellom kollegaer, såfremt vedkommende altså ikke må identifiseres med arbeidsgiver. Dersom vedkommende som utfører trakasseringen har personalansvar eller instruksjonsmyndighet, vil arbeidsgiver kunne bli objektivt ansvarlig. Arbeidstaker i vår sak anførte ikke at sentrale personer hos arbeidsgiver selv hadde utøvet seksuell trakassering overfor henne, og heller ikke at de aktuelle kundene kunne identifiseres med arbeidsgiver. Lagmannsretten konkluderte derfor med at anførselen om at arbeidsgiver var objektivt ansvarlig for den seksuelle trakasseringen ikke kunne føre frem.

Arbeidstakeren anførte videre at arbeidsgiver måtte være erstatningsansvarlig etter det alminnelige arbeidsgiveransvaret i skadeerstatningsloven § 2-1. Det ble anført at arbeidsgiver hadde opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt, og at denne uaktsomheten hovedsakelig knyttet seg til daglig leders håndtering av hennes situasjon på arbeidsplassen. Lagmannsretten vurderte spørsmålet særlig i lys av de plikter lovgivningen ellers oppstiller med hensyn til å forebygge og forhindre seksuell trakassering, jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 13 sjette ledd og arbeidsmiljøloven § 4-1 første ledd og § 4-3 om å sikre arbeidstakerne et forsvarlig arbeidsmiljø. Med støtte i forarbeidene, uttalte lagmannsretten at plikten til å «forhindre» vil omfatte å ta tak i aktuelle trakasserende forhold arbeidsgiveren får kjennskap til, utrede hva som har skjedd og komme til en løsning. Det avgjørende vil være om arbeidsgiver etter omstendighetene har gjort nok i sitt forsøk på å hindre trakasseringen.

I den konkrete vurderingen la lagmannsretten til grunn at arbeidstakeren med rette oppfattet at ledelsen ved virksomheten ikke tok på alvor hennes reaksjoner på den seksuelle trakasseringen, eller tok hensiktsmessige og/eller tilstrekkelig grep for å hindre at den ene av de to kundene fortsatt kunne oppsøke henne på arbeidsplassen. Utover at den aktuelle kunden fikk muntlig beskjed om at han var uønsket på verkstedet, ble det ikke iverksatt andre tiltak for å hindre ham i å komme til virksomheten eller ivareta arbeidstakerens behov for trygghet om dette. Lagmannsretten la i sin bevisførsel til grunn at kunden til tross for den muntlige beskjeden oppsøkte verkstedet ved flere anledninger, uten at det skjedde annet enn at daglig leder eller andre ansatte geleidet ham bort derfra. Om arbeidsgivers opptreden og de tiltak som ble iverksatt uttalte lagmannsretten at:

«Lagmannsretten mener at ledelsen i [bedrift1] AS, først og fremst representert ved daglig leder, i tiden etter 15. november 2017, opptrådte klart kritikkverdig og uaktsomt ved ikke å overholde sine plikter etter likestillingsloven § 25, likestillings- og diskrimineringsloven § 13 og arbeidsmiljøloven § 4-1 første ledd og § 4-3. De tiltak [bedrift1] AS iverksatte som følge av varselet var dels uhensiktsmessig og dels utilstrekkelig for å forebygge og forhindre videre trakassering, og heller ikke egnet til å ivareta As krav om et fullt forsvarlig psykososialt arbeidsmiljø. Ledelsen var over flere måneder vel kjent med hennes psykiske reaksjoner på trakasseringen, og hadde en klar oppfordring til å respektere disse og arbeide målrettet for å bedre forholdene for henne på arbeidsplassen.»

Lagmannsretten fant etter dette at arbeidsgiver hadde opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt, idet arbeidsgiver ikke iverksatte hensiktsmessige og/eller tilstrekkelige tiltak for å forebygge og forhindre videre trakassering. Tiltakene var heller ikke egnet til å ivareta arbeidstakerens krav om et fullt forsvarlig psykososialt arbeidsmiljø. Lagmannsretten la til grunn at ledelsen hos arbeidsgiver hadde en klar oppfordring til å arbeide målrettet for å bedre forholdene for henne på arbeidsplassen. Arbeidsgiver kunne f.eks. innhentet ekstern bistand for å vurdere hvilke tiltak som kunne eller burde iverksettes. Arbeidstaker ble på bakgrunn av dette tilkjent erstatning for sitt økonomiske tap. 

Arbeidstakeren fremmet også krav om oppreisningserstatning etter skadeerstatningsloven § 3-5. For idømmelse av oppreisningserstatning kreves at virksomheten – eller noen i selskapets ledelse – hadde opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt. Selv om arbeidsgivers manglende oppfølging var klart kritikkverdig, kom lagmannsretten, i motsetning til tingretten, til at handlemåten neppe kunne karakteriseres som grovt uaktsomt. I vurderingen ble hensyntatt graden av seksuell trakassering, den relativt korte tiden fra arbeidstakeren igjen begynte å arbeide på verkstedet og til hun ble sykemeldt, og at arbeidsgiver forsøkte å holde kunden borte fra verkstedet, både ved å gi ham muntlig beskjed om dette og ved å bortvise han når han likevel kom dit.

Dommen fra Hålogaland lagmannsrett er prinsipiell i den forstand at den stadfester arbeidsgivers plikt til å forebygge og forhindre seksuell trakassering, også fra andre enn øvrige ansatte i virksomheten. Dersom varsel ikke blir håndtert på en hensiktsmessig og en tilstrekkelig måte, vil virksomheten kunne bli erstatningsansvarlig. Vi vil anbefale alle virksomheter å utarbeide gode varslingsrutiner som tilfredsstiller arbeidsmiljølovens krav. Endringene som trådte i kraft fra 1. januar 2020 innebærer at arbeidsgivere må sørge for at innkomne varsler blir tilstrekkelig undersøkt innen rimelig tid, samt påse at varsleren har et fullt forsvarlig arbeidsmiljø. Det stilles videre krav om at varslingsrutinene må inneholde en beskrivelse av arbeidsgivers saksbehandling av et innkommet varsel. Arbeidsgivers aktivitetsplikt til å gjøre undersøkelser «innen rimelig tid» er ment å skulle gi grunnlag for hurtig inngripen mot kritikkverdige forhold, eventuelt at innholdet i varselet raskt kan avkreftes. Det er grunn til å tro at terskelen for å ilegge erstatningsansvar senkes med de nye reglene. Samtidig vil gode varslingsrutiner kunne bidra til å sikre en god og hensiktsmessig saksbehandling av innkomne varsler, og derigjennom redusere risikoen for å opptre erstatningsbetingende uaktsomt.

Ektepakt – hva er det og kan det være en god ide?

De siste 30-40 år har det norske folks samlivsform vært i stadig endring. Flere av oss gifter seg aldri og blir i stedet samboere, men også stadige flere av oss gifter seg flere ganger og får barn i flere omganger. Det tidligere ryddige familietreet blir for flere og flere av oss de reneste viltvoksende bærbusker.

Mange har også større verdier den dagen de gifter seg enten for første eller andre gang. Hvis det da også er mine, dine og våre barn med i bildet, kan både skilsmisse og arveoppgjør blir krevende øvelser – hvem eier hva, hvem bragte hva inn i ekteskapet og hvem har bidratt med hva under samlivet? Dette finnes det en god og forutsigbar løsning på – en ektepakt kan sortere og rydde formuesforholdet, slik at deling ved skilsmisse er forhåndsavtalt og avklaret.

Ekteskapslovens utgangspunkt er at de verdier (og den gjeld) man sammen opparbeider seg gjennom ekteskapet er til deling den dagen ekteskapet tar slutt, enten ved skilsmisse eller død. Verdier man hadde med seg inn i ekteskapet kan som utgangspunkt holdes utenfor deling, jf. reglene om skjevdeling. For å kunne kreve skjevdeling er det imidlertid også et krav at verdiene er behold, noe som kan være krevende å finne ut av dersom midler/verdier man hadde ved ekteskapets start har blitt sammenblandet med verdier skapt under ekteskapet mm. Dette kan by på bevismessige utfordringer. Det er altså i de tilfeller man ønsker en annen løsning ene lovens utgangspunkt at man har behov for en ektepakt eller en løsning som for så vidt er i tråd med lovens ordning – typisk skjevdeling – men unngå bevismessige usikkerhet i de tilfeller man ønsker.

Lovgiver har i sitt arbeid sett at delingen kan skape utfordringer og har derfor åpnet opp for at ektefellene kan lage juridisk bindende avtaler som avviker fra lovens utgangspunkt. Det er dette som kalles ektepakt. En ektepakt vil kunne sortere og rydde formuesforholdet, slik at deling ved skilsmisse eller død er forhåndsavtalt og avklaret.

En ektepakt kan f.eks. regulere hvem som eier hva, om det ektefellene eier eller senere erverver skal være unntatt fra deling (særeie), eller at bare deler av ektefellenes formue skal være unntatt fra deling (delvis særeie). Man kan også behøve en ektepakt dersom den ene ektefellen gir den andre en stor gave som ikke skal være til deling ved ekteskapets opphør. I mangel av ektepakt, vil slike gaver bli gjenstand for likedeling ved ekteskapets opphør.

En ektepakt kan som utgangspunkt være en god ide. Når man gifter seg er man presumptivt på et godt sted i forholdet, venner og godt forlikte, og det er et fornuftig tidspunkt å sette seg ned og avklare de økonomiske forhold seg imellom. Dette i motsetning til i den avsluttende enden av ekteskapet, der ektefellene ikke nødvendigvis vil være like enige.

Skal ektepakt inngås, må den dessuten oppfylle lovens formkrav for å være gyldig. Det innebærer blant annet at ektepakten må være skriftlig, undertegnet av begge ektefellene samt to uavhengige, myndige vitner. Dersom formkravene ikke blir fulgt, vil konsekvensen være at den blir ansett ugyldig.

Selv om en ektepakt oppfyller formkravene og er opprettet på en gyldig måte, kan den imidlertid helt eller delvis settes ut av kraft hvis den vil virke urimelig overfor en av ektefellene. Dette har sammenheng med at resultatet av en ektepakt vil kunne være at den ene ektefellen ikke sitter igjen med noe ved ekteskapets opphør. Dersom ektepakten vil føre til en økonomisk skjevhet, særlig i langvarige ekteskap hvor den ene ektefellen som blir urimelig dårlig stilt har muliggjort eller tilrettelagt for at den andre anskaffelse av formuesgoder, vil det kunne bli aktuelt med revisjon av ektepakten.

Det vil føre for langt å gjennomgå alle alternative løsninger som kan gjøres i en ektepakt her. Vi vil imidlertid anbefale at man har et bevisst forhold til de mulighetene som ligger i en ektepakt, og da gjerne forut for ekteskapsinngåelsen. Har man større verdier, og også barn fra tidligere forhold, vil mange bli stående i en krevende posisjon hvor man både vil sikre egne barn, men også ivareta den nye ektefellen.

Vi bistår med juridisk rådgivning knyttet til ektefellers formuesforhold, herunder også utarbeidelse av ektepakter. Vårt kontor bistår i tillegg ved skifteoppgjør hvor også innholdet og gyldigheten av en ektepakt kan være tema. Ta gjerne kontakt med oss for en gjennomgang og vurdering av de økonomiske forholdene i ekteskapet for å se om det vil være en god ide å opprette en ektepakt.

Underholdsbidrag og lovvalg

Høyesterett har nylig avsagt dom om lovvalg i saker med tilknytning til flere land.

Saken gjaldt et tidligere ektepar hvor kvinnen var norsk statsborger og mannen dansk statsborger. De inngikk ekteskap i Tyskland og bodde gjennom hele ekteskapet utenlands. De siste 15 årene av ekteskapet var de bosatt i Sveits. I etterkant av skilsmissen i 2016 bosatte kvinnen seg i Norge sammen parets felles datter. Partene ble etter noe tid enige om delingen av fellesformuen på ca. 60 millioner kroner, men kom ikke til enighet rundt kvinnens krav om ytterligere særskilt betaling fra mannen.

Mannen motsatte seg krav om underholdsbidrag og tok ut søksmål om frifinnelse for tingretten. Kvinnen anførte at kravet gjaldt partenes formuesordning, altså var en del av skifteoppgjøret og ikke et underholdsbidrag. Etter ekteskapslovens bestemmelser skulle da oppgjøret følge bestemmelsene i landet der partene hadde sitt første felles domisil, det vil si første faste felles bostedsland, noe kvinnen anførte var Sveits.

Høyesterett tar i saken først stilling til kvalifikasjonsspørsmålet, eller hva slags krav saken faktisk gjaldt og hvilke rettsregler som eventuelt regulerer dette. I denne saken står «valget» mellom reglene om underholdsbidrag eller deling av fellesformuen mellom ektefellene. I tråd med lex fori skal vurderingen av type rettsområde skje etter retten på det sted der saken behandles, altså Norge.  

I vurderingen ser Høyesterett hen til ekteskapslovens system, og legger til grunn at formuesordningen, herunder deling av verdier og gjeld på tidspunktet for ekteskapets slutt, reguleres av lovens del II. Det legges videre til grunn at det i ekteskapsloven del III gis bestemmelser om rettigheter partene kan ha til bl.a. bidrag i etterkant av ekteskapets opphør. Høyesterett skiller altså klart mellom delingen av de verdier som finnes ved ekteskapets opphør og de krav partene kan ha basert på deres behov fremover i tid. Det uttales at oppgjørsformen ikke er avgjørende, - det avgjørende er hva det er ment å kompensere.

Høyesterett gjør deretter en konkret vurdering av bevisene i saken, blant annet et dokument der partenes tidligere felles sveitsiske advokat hadde notert at partene i forbindelse med skifteoppgjøret hadde diskutert og vurdert et engangsbeløp til kvinnen på 500 000 sveitsiske franc. Forslaget var basert på en beregning av hva mannen ellers ville måtte betale i løpende bidrag. Høyesterett la etter dette til grunn at det var en bidragstanke som lå bak partenes vurderingene, og at det var kvinnens nåværende og fremtidige behov som var bakgrunnen for kravet og ikke en deling av formuen på skjæringstidspunktet. Kravet ble følgelig ansett å omfattes av bidragsreglene.

Høyesterett ser så nærmere på lovvalgsspørsmålet eller spørsmålet om hvilket lands rett som skal anvendes. Høyesterett ser hen til Haagkonvensjonen for internasjonal privatrett, hvor det fremgår at det som utgangspunkt er det lands rett hvor skifteoppgjøret skjer som også gjelder for fastsettelse av bidrag. Videre ser de hen til lovvalgsreglene i europeiske land som ikke har tiltrådt konvensjonen hvor det som utgangspunkt er domstollandets rett som anvendes på krav om bidrag. Høyesterett uttaler at det internasjonale system er lite ensartet og finner derfor ikke særlig veiledning i fremmed rett. Høyesterett konkluderer med at det som fremstår mest aktuelt etter norsk internasjonal privatrett enten er domstollandets rett eller det lands rett der den eventuelt bidragsberettigede har nærmest tilknytning.

Høyesterett tar imidlertid ikke endelig stilling til spørsmålet, idet det legges til grunn at kvinnen, etter en helhetlig vurdering, må anses å ha sitt vanlige bosted i Norge og følgelig også nærmest tilknytning til Norge. Høyesterett viser til at sentrum for hennes livsinteresser nå er i Norge og at hennes vanlige bopel er her. Når også domstollandets er Norge vil vurderingen av underholdsbidrag uansett følge norske regler og det er ikke nødvendig for Høyesterett å ta stilling til spørsmålet om det er domstollandets rett eller det lands rett der den eventuelt bidragsberettigede har nærmest tilknytning, som skal anvendes.

Dommen redegjør for at lovvalg synes å kunne være avhengig av rettsområde – noen ganger er norsk rett en fordel/andre ganger ikke.

Stillingsvern ved skjulte lydopptak av kollegaer

Helse Stavanger gikk til oppsigelse av en arbeidstaker etter at vedkommende hadde gjort opptak av en samtale der hun selv ikke var til stede. Arbeidstakeren tok til motmæle, og gikk til sak mot arbeidsgiver for å få jobben sin tilbake. Stavanger tingrett avsa dom i saken den 27. november 2019, og kom til at arbeidsgiver hadde saklig grunn til å si henne opp. Avgjørelsen ble avsagt under dissens 2-1.

Utgangspunktet for tingrettens vurdering er det saklighetskravet som følger av arbeidsmiljøloven § 15-7. Tingretten viste til Rt. 2009 side 685, som gir anvisning på en bred skjønnsmessig vurdering. Spørsmålet var om det etter en samlet avveiing av begge parters behov, ble ansett rimelig og naturlig at arbeidsforholdet ble brakt til opphør.

I oppsigelsessaker er det arbeidsgiver som må sannsynliggjøre det faktum som ligger til grunn for oppsigelsen, og det er som hovedregel tilstrekkelig med alminnelig sannsynlighetsovervekt. I denne saken kom retten til at det gjaldt et skjerpet beviskrav, idet det her var tale om å legge til grunn et særlig belastende faktum for arbeidstaker. Dette under henvisning til at opptak av samtale man ikke selv deltar i, vil være brudd på straffeloven § 205 første ledd bokstav a om det skjer forsettlig. Dette måtte anses som et særlig belastende faktum, og beviskravet ble dermed skjerpet til et krav om klar eller kvalifisert sannsynlighetsovervekt. Arbeidstaker anførte at det måtte gjelde samme beviskrav som i en straffesak, uten at det førte frem. Det ble derfor heller ikke vektlagt at politiet henla straffesaken, idet skyldkravet og beviskravet er et annet i henholdsvis sivile saker og straffesaker.

Arbeidstakeren gjorde gjeldende at hun i første omgang ønsket å gjøre opptak av samtalen for å beskytte seg mot fremtidige anklager om at hun var den som klagde på ulike forhold på arbeidsplassen, og at hun ved en forglemmelse lot telefonen bli liggende igjen på opptak da hun forlot rommet. Arbeidstakeren anførte på bakgrunn av dette at hun ikke kunne bebreides for at opptakene ble gjort. Retten kom imidlertid til at denne forklaringen fremstod som lite troverdig, og at det var klar sannsynlighetsovervekt for at arbeidstaker med vilje lot telefonen forbli i rommet for å skaffe seg opptak av sine kollegers samtaler.

Med det ovennevnte faktum liggende til grunn for avgjørelsen, kom rettens flertall til at forholdet var tilstrekkelig til å gi arbeidsgiver saklig grunn til å si opp arbeidstaker. For rettens flertall var det av sentral betydning at opptaket representerte et betydelig overtramp overfor arbeidsgiver og kolleger, men også pasientene på helseinstitusjonen. Det ble vurdert at opptaket medførte et klart brudd på arbeidstakers plikt til å følge både helsepersonellovens bestemmelser om oppbevaring av helseopplysninger, og straffelovens forbud mot opptak av samtaler hvor man ikke selv deltar. Forholdet representerte etter rettens syn et brudd på tilliten og fortroligheten i forholdet til kolleger, ledelse og pasienter. Hensynet til andre arbeidstakere ved arbeidsplassen og behovet for å opprettholde et akseptabelt arbeidsmiljø, ble også tillagt vekt.

Rettens flertall vurderte, men fant ikke at det ga grunnlag for en annen vurdering at arbeidstakeren hadde behov for jobb, at hun forsørgelsesbyrde for fem barn og at hun hadde vært ansatt hos arbeidsgiver i mer enn ni år. Mindretallet la på sin side stor vekt på at oppsigelsen ville ramme arbeidstakeren hardt, og at arbeidsgiver måtte bære noe av risikoen for at de ikke hadde håndtert konfliktene og uroligheten på arbeidsplassen på en fullgod måte. Mindretallet mente dessuten at saken kunne vært løst på en mindre inngripende måte ved advarsel og omplassering av arbeidstakeren.

Vi er ikke kjent med om dommen er, eller om den vil bli anket. Denne avgjørelsen sier imidlertid lite om situasjoner hvor en arbeidstaker gjør opptak av samtaler vedkommende selv deltar i. Slike opptak er ikke ulovlige, men vil etter omstendighetene kunne anses som illojal opptreden overfor kolleger og arbeidsgiver, og det kan dermed representere et brudd på tilliten og fortroligheten i arbeidstakers forhold til de andre aktørene i arbeidsmiljøet. Om slike opptak vil være saklig oppsigelsesgrunn, vil måtte bero på en konkret vurdering. Etter denne dommen fra Stavanger tingrett, må det etter vårt syn være klart at hensynet til andre arbeidstakere ved arbeidsplassen og behovet for å opprettholde et akseptabelt arbeidsmiljø, vil kunne være relevante momenter i den skjønnsmessige vurderingen etter arbeidsmiljøloven § 15-7. Dersom det blir gjort lydopptak av arbeidsgivers kunder og samarbeidspartnere, vil etter vårt syn også kunne være relevant å vektlegge hensynet til denne gruppen i den skjønnsmessige vurderingen.

Ferieavvikling og forvikling

Et nytt år står for døren og med det også et nytt ferieår. At alle arbeidstakere har rett til ferie følger av ferieloven og omfatter både heltid- og deltidsansatte og også midlertidig ansatte. Avklaringen av når ferie skal tas ut, hvor mye som kan tas ut og hva som kan overføres til neste år, kan imidlertid føre til utfordringer på arbeidsplassen.

Feriedager

Ferieloven legger minimumsrettighetene for arbeidstakers rett til ferie. Dette innebærer at arbeidstaker og arbeidsgiver sammen kan avtale ferierettigheter som går ut over lovens utgangspunkt, men ikke innskrenke disse til ugunst for arbeidstaker. Det rettslige utgangspunktet er at alle ansatte har rett 25 virkedager ferie, jf. ferieloven § 5. Ordet «virkedager» kan forvirre, men loven legger opp til 6 virkedager pr uke, slik at det regnet i antall uker vil være snakk om 4 uker og 1 dag ferie.

I tariffavtalen inngått mellom LO og NHO i 2000 ble «den femte ferieuken» bakt inn, slik at mange arbeidstakere i dag har 5 uker ferie. Også svært mange arbeidstakere uten tariffavtale har 5 uker ferie direkte avtalefestet i sin arbeidskontrakt.

Arbeidstaker har rett til ferie, mens arbeidsgiver på sin side har en plikt til å sørge for at du faktisk tar ut den ferien loven og arbeidsavtalen legger opp til hvert år. Det kan, innenfor relativt strenger rammer, inngås skriftlig avtale om forskyving av ferie til påfølgende år, men denne retten begrenser seg til 12 virkedager, altså 2 ferieuker, jf. ferieloven § 7, 3. ledd. Videre kan ansatte som ikke har opptjent fulle feriepenger foregående år motsette seg å avvikle full ferie, i den utstrekning feriepengene ikke dekker bortfall av lønn i feriefraværet, jf. ferieloven § 5, 5. ledd.

Tidspunkt for ferieavvikling og arbeidsgivers styringsrett

Tidspunkt for ferieavvikling ligger som utgangspunkt innenfor arbeidsgivers styringsrett. Det finnes likevel noen rammer arbeidsgiver må forholde seg til. I tråd med ferieloven har arbeidstaker rett til minimum 3 uker sammenhengende ferie i hovedferieperioden som løper fra 01. juni til 30. september samt at den lovfestede restferien på 7 virkedager kan arbeidstaker kreve avviklet under ett.

For å skape forutsigbarhet for alle parter har arbeidsgiver plikt til å fastsette tidspunkt for ferieavvikling for den enkelte ansatte senest to måneder før ferien skal avholdes. Det skal «særlige grunner» til for å fravike dette. Ferieavvikling skal drøftes mellom partene i god tid før hovedferieperioden, slik at arbeidsgiver får lagt feriekabalen. Det anbefales også at man drøfter ferieavvikling rundt påske- og juletid, da mange arbeidstakere gjerne ønsker å avvikle ferie i tilknytning til disse høytidene. Er arbeidsgiver da avhengig av at det er et minimum av ansatte på jobb, anbefales å sørge for drøfting og innspill god tid i forveien.

For noen arbeidsgivere vil det være hensiktsmessig at de ansatte avvikler ferie i jul- og/eller påskehøytiden f.eks. ved at butikker holdes stengt eller produksjonsdrift innstilles. En slik beslutning om styrt ferieavvikling ligger innenfor rammene av styringsretten og de ansatte må som utgangspunkt akseptere et slikt pålegg. Det er her å anbefale at arbeidsgiver å informere om slike behov og ønsker i god tid, slik at de ansatte kan innrette ferieavviklingen sin etter dette. Dersom arbeidsgiver for eksempel i oktober informerer de ansatte om at det skal holdes julestengt i romjulen og at alle ansatte må ta ut ferie, vil dette kunne skape konflikter, spesielt for ansatte som da har brukt alle sine feriedager for inneværende år.

Husk at ferieloven legger det rettslige utgangspunktet, men at tariffavtaler og lokale avtaler på den enkelte arbeidsplass kan gi arbeidstakere utvidede rettigheter.

Avtalelovens § 33 - Hvor går grensen for ugyldige gavedisposisjoner?

I sak LB-2018-96907 har Borgarting lagmannsrett har nylig avsagt en dom som tydeliggjør ikke bare når en demenspreget gavegiver anses å ha sin disposisjonsrett i behold, men som også redegjør tydelig for kravet til gavemottakers tilbørlige og aktsomme opptreden for mottak av gaver i slike tilfeller. Konklusjonen er at gavemottaker må gå langt i å forsikre seg om at gaven gis etter gavegivers uttrykkelige ønske. I denne konkrete saken må tre gavemottakere, hennes svoger og hans to døtre, tilbakebetale samlet 16,5 millioner kroner til gavegiver.

Faktum i saken var at en eldre kvinne satt i uskiftet bo etter sin avdøde mann. De hadde ingen livsarvinger og deres tidligere gjensidige testament var tilbakekalt før hans død. Kort tid etter at mannen gikk bort signerte kvinnen et testament der hennes manns bror ble innsatt som enearving etter henne. Samlet ble da avdøde ektemanns bror enearving etter begge ektefellene, dels som slektsarving etter sin bror og dels som testamentsarving etter sin svigerinne. Testamentet ble ført i pennen av den nevnte svoger.

Få måneder etter sin manns bortgang overførte kvinnen 3,5 millioner kroner til sin svoger, samt 2 millioner hver til hans to døtre. Lagmannsretten la til grunn at kvinnen var betydelig svekket av demens da gavene ble gitt. Hun ga fem måneder senere så sin svoger fullmakt til å overta styringen av hennes økonomi, samt at hun i en erklæring ga ham rett til å motta store deler av arven etter henne som forskudd på arv. Svogeren overførte etter kort tid ytterligere 9 millioner kroner til seg selv.

Lagmannsretten har i saken gjort en to-leddet vurdering. De har først gjort en konkret vurdering av om kvinnen var mentalt svekket i så sterk grad at hennes gavedisposisjoner må anses ugyldige, at hun med andre ord var så betydelig svekket at hun ikke lenger hadde den nødvendige rettslige handleevne og derfor ikke var i stand til å inngå bindende avtaler. Til dette konkluderer lagmannsretten at ja, hun var betydelig svekket, men anser det ikke bevist i slik grad at hun er å anse som alvorlig sinnslidende i rettslig forstand.

Lagmannsretten vurderer deretter om det ville stride mot redelighet og god tro fra gavemottakers side å ta imot pengegavene, i tråd med avtaleloven § 33. Det er et vilkår for ugyldighet etter denne bestemmelsen at det foreligger «omstendigheter» på tidspunktet for disposisjonen, som f.eks. demens. Videre er det et vilkår at gavemottaker kjente eller burde kjenne til disse omstendighetene på tidspunktet for overføringen samt at de forstod eller burde forstått at disse omstendighetene medførte at det ville stride mot redelighet og god tro å ta imot gaven. I denne saken vil det altså si at mottakerne skal ha vært kjent med kvinnens mentale svekkelse og at de burde visst at hun ikke forstod hva hun signerte på, de kan ikke ha vært i god tro ifht. hennes vilje.

Etter en konkret bevisvurdering kommer retten til at kvinnen var sterkt svekket av demens og at svogeren over tid hadde tatt kontroll over hennes økonomi og utilbørlig påvirket henne til å signere gavebrevene initiert av ham selv. Han kunne således ikke anses for å ha vært i god tro rundt de omstendigheter som forelå. 

Konklusjonen fra lagmannsretten er at kvinnen ikke var seg tilstrekkelig bevisst det hun signerte på og at gavebrevene/overføringene klart måtte ses i sammenheng med hennes demenssykdom. Videre ble det lagt til grunn at svogeren utilbørlig hadde påvirket henne ved å ta styring over hennes økonomi og gavebrevenes ordlyd.

Når det gjelder vilkåret om kunnskap rundt de aktuelle omstendigheter eller uaktsomhet hos mottaker faller lagmannsretten ned på at også de to andre mottakerne, svogerens døtre, måtte forstå at kvinnen var så vidt preget at sin svekkede mentale helse at de ikke har utvist tilstrekkelig aktsomhet rundt å forsikre seg om at overføringen virkelig var uttrykk for hennes oppriktige ønske.

Samlet konkluderer lagmannsretten med at det klart ville stride mot redelighet og god tro om kvinnen skulle være bundet av disposisjonene.

Dommen gir et klart og tydelig signal om at man skal trå varsomt når man går inn og tar over eldre/syke slektninger sin økonomi. Det at man er tilgodesett som arving gir ingen rett til å «ta for seg» av ventet arv mens arvelater fortsatt er i live. Det er viktig å opptre aktsomt og tilbørlig. Tilbys man gaver bør man sørge for at gavegiver er helt bevisst sitt ønske om å gi gaven og at gaven gis uten påvirkning fra en selv.

Høyesterett avklarer spørsmål om erstatningsrettlig vern for personlig økonomiske tap som oppstår som følge av redusert selskapsutbytte

Høyesterett avsa 24.10.2019 dom i en erstatningssak mot staten, anlagt av tidligere advokat og partner i et advokatfirma som var tilknyttet et større revisjonsfirma.  Erstatningskravet bygget uberettiget straffeforfølgning fra ØKOKRIM i den såkalte Transocean-saken.

Det var ingen uenighet mellom partene når det gjaldt grunnlaget for statens erstatningsansvar. Tvisten dreide seg utelukkende om erstatningsutmålingen, nærmere bestemt hvilke tapsposter som kunne kreves erstattet.

Problemstillingen var om den aktuelle partneren hadde krav på erstatning for det tap han led ved at hans andel av overskuddet i revisjonsfirmaet ble redusert som følge av straffeforfølgningen. Tapet, som var betydelig, oppstod fordi han hadde nedlagt et betydelig og tidkrevende arbeid for å forsvare seg mot anklagene mot ham, noe som gikk på bekostning av hans arbeid for revisjonsfirmaet. Andelen av overskuddet i revisjonsfirmaet var i henhold til det avtaleverk som gjaldt internt for partnere avhengig av den individuelle arbeidsinnsats og inntjening.

Staten hevdet at advokaten kun hadde krav på tapt inntekt i form av reduksjon i ordinær lønn, ikke tap knyttet til redusert andel av utbytte/overskudd i firmaet. Staten begrunnet sitt standpunkt med at det først og fremst var revisjonsfirmaet som hadde lidt et tap som følge av den begrensede arbeidsinnsatsen, og at det derfor var firmaet som var den primært skadelidende. Advokatens tap – hevdet staten – var avledet av dette og hadde derfor ikke erstatningsrettslig vern.

Høyesterett var ikke enig med staten, og vurderte tapet som oppstått direkte gjennom en endret internfordeling av overskuddet mellom partnerne. I følge Høyesterett var det altså ikke selskapets tap som dannet grunnlaget for tapet partneren ble påført.

Dommen avklarer rekkevidden av en høyesterettsavgjørelse fra 2004, den såkalte skiltmakerdommen, inntatt i Rt 2004 side 1816.

Denne dommen gjaldt en ansatt nøkkelperson og majoritetsaksjonær i et aksjeselskap. Han ble skadet i en trafikkulykke, og fikk redusert sin ervervsevne. Virksomheten fikk som følge av dette en nedgang i omsetning. Dermed ble også overskuddet lavere, noe som igjen reduserte den skadelidtes aksjeutbytte fra selskapet. Høyesteretts flertall tok utgangspunkt i at den direkte skadelidende kan kreve erstattet det tap som rammer ham selv, og ikke det tap som rammer andre.  Flertallet la til grunn at den som i første rekke ble rammet av tapet var aksjeselskapet, og at og at den skadelidte da ikke hadde anledning til å fremme et slikt krav – tapet oppstod ikke på skadelidtes hånd.

Etter den nylig avsagte dommen som gjaldt advokatpartneren er det naturlig å begrense skiltmakerdommens rekkevidde til kun å avskjære utbyttetap som står i en nær og direkte sammenheng med en omsetningsreduksjon i selskapets virksomhet. Det vil typisk være tilfelle når en nøkkelperson får redusert sin ervervsevne. Er det andre mekanismer i form av fordelingsnøkler for overskuddsdeling som er primærårsaken til at tapet oppstår, vil dette stille seg annerledes, selv om man har å gjøre med et tap som skriver seg fra reduksjon av virksomhetens utbytte. Man kan altså ikke si at ethvert personlig utbytte av selskapsoverskudd mangler erstatningsrettslig vern, noe som enkelte tidligere har hevdet med støtte i skiltmakerdommen.

Som alltid oppstår det nye fortolkningsspørsmål når Høyesterett avsier prinsipielle dommer. Her kan en se for seg grensespørsmål knyttet til det nærmere forholdet mellom de to dommene.

Arbeidsgivers styringsrett - hvilke endringer i arbeidsforholdet kan arbeidsgiver ensidig bestemme?

Ikke sjeldent vil arbeidsgiver ha et behov for å gjøre visse endringer i et arbeidsforhold. Behovet for endringen kan være begrunnet enten i virksomhetens og/eller arbeidstakers forhold. Arbeidsgivers styringsrett, slik det er utviklet og stadfestet i rettspraksis og juridisk teori, kan beskrives som arbeidsgivers rett til å organisere, lede, kontrollere og fordele arbeidet, jf. Rt. 2000 side 1602.

Denne styringsretten må skje innenfor rammen av det arbeidsforhold som er inngått. Det er arbeidsavtalen mellom arbeidstaker og arbeidsgiver som danner utgangspunktene for arbeidsforholdet, og arbeidsavtalen begrenser dermed arbeidsgivers styringsrett og mulighet for ensidig å foreta endringer i arbeidsforholdet. Styringsretten begrenses videre av lov, forskrift og tariffavtaler.

Arbeidsgiver har i kraft av styringsretten som hovedregel kun anledning til ensidig å foreta mindre endringer i for eksempel arbeidstid, arbeidsoppgaver, arbeidsmåter, tidspunkt for lønnsutbetaling m.v. Dette er beslutninger som anses å falle inn under arbeidsgivers normale drift av virksomheten. Mer betydelige eller vesentlige endringer kan ikke skje uten at partene blir enige om å inngå en ny avtale, eller ved at arbeidsgiver gjennomfører en formell oppsigelse – en endringsoppsigelse.

Det formuleres gjerne dit at arbeidsgiver ikke i medhold av styringsretten kan endre stillingens grunnpreg – slike endringer krever formell oppsigelse hvor vilkårene for saklighet må være oppfylt. Det som normalt anses for å inngå i stillingens grunnpreg er f.eks. lønn, arbeidsplass, arbeidsoppgaver og ansvarsområder. Det vil si at dersom stillingens grunnpreg for eksempel endres ved at den angitte lønnen nedjusteres og arbeidstakeren tas bort fra sentrale arbeidsoppgaver og/eller ansvarsområder, vil man i realiteten kunne stå overfor en endringsoppsigelse og dermed være utenfor styringsretten. Annerledes vil det kunne stille seg dersom det i arbeidsavtalen fremgår at slike endringer kan gjøres, for eksempel dersom det i avtalen uttrykkelig er fastsatt at arbeidstakeren etter arbeidsgivers instruks er forpliktet til også å utføre annet type arbeid. Det er heller ikke uvanlig at arbeidsavtalen hjemler en flytteplikt.

Om en beslutning fra arbeidsgiver ligger innenfor rammen av styringsretten, vil etter dette så godt som alltid måtte bero på en konkret skjønnsmessig vurdering. Etter rettspraksis skal det blant annet legges vekt på stillingsbetegnelse, omstendighetene rundt ansettelsen, sedvaner i bransjen, praksis i det aktuelle arbeidsforhold og hva som finnes rimelig i lys av samfunnsutviklingen. Rammene for arbeidsgivers styringsrett vil således kunne variere.

Vi anbefaler alle arbeidsgivere å foreta en grundig vurdering i forkant av beslutninger om for eksempel omorganisering og omdisponering. Som tommelfingerregel bør arbeidsgiver spørre seg om endringen medfører at stillingens grunnpreg endres. Hvis svaret på det er ja, vil arbeidsgiver som hovedregel være utenfor styringsretten. Det vil på generelt grunnlag kunne være hensiktsmessig å søke råd hos advokat før beslutning tas. Dette fordi det undertiden kan få uheldige konsekvenser å ikke vurdere før handling, bl.a. i form av konflikter på arbeidsplassen og advokatutgifter ved eventuell tvist.

Advokat Harald Holm Glad trer inn som Partner

Det er med stor glede vi ønsker advokat Harald Holm Glad velkommen som partner i vårt firma nå fra 1. oktober!

Harald har lang erfaring som advokat i advokatfirma og forsikringsselskap, og kommer til oss fra stillingen som fagsjef i ansvarsavdelingen i Gjensidige Forsikring. Han har i tillegg bl.a. erfaring fra stilling som politiadvokat i ØKOKRIM. Harald vil styrke vårt firma med sin meget solide kompetanse innen erstatnings- og forsikringsrett (ansvarsforsikring, særlig advokatansvar/styreansvar, produktansvar og personskade), samt sine lange og brede erfaring innen tvisteløsning og prosedyre. I tillegg er han et viktig tilskudd til vårt gode faglige og sosiale miljø. Velkommen Harald!