Ekteskapslovens rettslige utgangspunkt er at ektefellene har felleseie, jf. ekteskapsloven § 58. Felleseie betyr at de verdier ektefellene har opparbeidet seg gjennom ekteskapet, er til likedeling mellom dem ved ekteskapets opphør. Noen verdier kan likevel holdes utenfor deling, uten at man har avtalt noe om det. Grovt sagt gjelder dette verdier hver av ektefellene hadde med seg inn i ekteskapet, eller har mottatt i arv eller gave fra andre enn ektefellen under ekteskapet, jf. ekteskapsloven § 59. Dette kalles skjevdeling.
Ektefellene kan imidlertid avtale seg vekk fra lovens utgangspunkt om felleseie og inngå såkalt ektepakt om særeie, helt eller delvis, jf. ekteskapsloven § 42. Slik bestemmelse om særeie kan også være gitt av arvelater i testament, typisk ved at den ene ektefellens arvede bolig er mottatt med en klausul om særeie fra giver/arvelater.
De eiendeler og verdier som er særeie skal ikke deles mellom ektefellene ved ekteskapets opphør. Dette kan i noen tilfeller slå svært uheldig ut for den av ektefellene som ikke har særeie. I verste fall blir det ikke noe til deling.
Et praktisk eksempel kan f.eks. være en boligeiendom, som er den ene ektefellens særeie. Særeie kan være bestemt av arvelater/giver, eller det kan følge av en ektepakt mellom ektefellene. Gjennom ekteskapet bidrar imidlertid begge ektefellene, får kanskje barn sammen og gjør investeringer på eiendommen, slik at også eiendommens verdi øker. Skulle det så komme til en skilsmisse Dette kan, naturlig nok, oppleves som svært urettferdig for den andre ektefellen, som gjennom hele ekteskapet har bidratt til fellesskapet.
I slike tilfeller har ekteskapsloven en sikkerhetsventil, kalt vederlagskrav. Bestemmelsene om dette følger av ekteskapsloven §§ 63 og 73. Bakgrunnen for reglene er å sikre at dersom den ene ektefellen har brukt felleseiemidler til å berike sitt eget særeie, skal verdien av dette deles. Det samme gjelder der den andre ektefellen gjennom sitt bidrag, enten ved innsats for fellesskapet, eller ved innskudd av egne særeie/skjevdelingsmidler, har bidratt til å øke verdien av den andres særeie. I slike tilfeller vil ektefellen kunne kreve vederlag for sin innsats/innskudd. Hensynet bak reglene er å rette opp en skjevhet som har oppstått i formuesforholdet mellom ektefellene.
Forøkelse av den ene ektefellens særeie kan enten skje ved at ektefellen som har særeie selv overfører felleseiemidler, typisk lønnsmidler, til eget særeie. Dette for eksempel ved nedbetaling av særgjeld tilknyttet særeieboligen, eller finansiering av investeringer/oppgraderinger i boligen. Tanken her er at ektefellen da har benyttet midler som ellers ville vært gjenstand for likedeling, til forøkelse av nettoverdien av eget særeie. Forutsetningen for rett til vederlag er at verdien av den annens særeie er blitt høyrere enn den ville vært uten investeringen av fellesmidler. I et slikt tilfelle vil den andre ektefelle etter ekteskapsloven § 63 kunne kreve vederlag. I utgangspunktet vil dette vederlaget være begrenset til halvparten av verdien av de fellesmidler som er investert, men også annet vederlag kan tenkes i særlige tilfeller.
Videre vil forøkelse av den enes særeie kunne skje gjennom den andre ektefellens bidrag, - det være seg bidrag i form av investering av egne særeiemidler, skjevdelingsmidler eller gjennom bidrag til familiens underhold, arbeid i hjemmet eller på annen måte. I disse tilfeller er det et vilkår for rett til vederlag at ektefellen ved slikt bidrag i «vesentlig grad» har medvirket til å øke verdien av den annens særeie. Også i slike tilfeller er det et absolutt vilkår at det ligger en reell økning av verdien av den andre ektefellens særeie i bunn.
Har man bidratt med innsats og innskudd, men dette ikke har ført til noen verdiøkning, har man heller ikke noe vederlagskrav.
Det er viktig å merke seg at selv om bestemmelsenes vilkår er oppfylt, det vil si at den ene rent faktisk har økt verdien av sitt eget særeie med felleseiemidler eller den andre ved sin innsats eller direkte innskudd/bidrag har økt verdien av den andres særeie, er det ikke automatikk i vederlagskravet. Det skal skje en skjønnsmessig vurdering, det ligger i uttrykket «kan tilkjennes» i bestemmelsenes ordlyd. I vurderingen må man se på verdiøkningens størrelse, ektefellenes forutsetninger og avtaler seg imellom, graden av innstas med mer. Det må altså foretas en konkret skjønnsmessig vurdering i hver enkelt tilfelle.
Når det i et skifteoppgjør tilkjennes vederlag, så er det altså for å rette opp i en skjevhet som har oppstått i formuesforholdet mellom ektefellene.