I sak LB-2018-96907 har Borgarting lagmannsrett har nylig avsagt en dom som tydeliggjør ikke bare når en demenspreget gavegiver anses å ha sin disposisjonsrett i behold, men som også redegjør tydelig for kravet til gavemottakers tilbørlige og aktsomme opptreden for mottak av gaver i slike tilfeller. Konklusjonen er at gavemottaker må gå langt i å forsikre seg om at gaven gis etter gavegivers uttrykkelige ønske. I denne konkrete saken må tre gavemottakere, hennes svoger og hans to døtre, tilbakebetale samlet 16,5 millioner kroner til gavegiver.
Faktum i saken var at en eldre kvinne satt i uskiftet bo etter sin avdøde mann. De hadde ingen livsarvinger og deres tidligere gjensidige testament var tilbakekalt før hans død. Kort tid etter at mannen gikk bort signerte kvinnen et testament der hennes manns bror ble innsatt som enearving etter henne. Samlet ble da avdøde ektemanns bror enearving etter begge ektefellene, dels som slektsarving etter sin bror og dels som testamentsarving etter sin svigerinne. Testamentet ble ført i pennen av den nevnte svoger.
Få måneder etter sin manns bortgang overførte kvinnen 3,5 millioner kroner til sin svoger, samt 2 millioner hver til hans to døtre. Lagmannsretten la til grunn at kvinnen var betydelig svekket av demens da gavene ble gitt. Hun ga fem måneder senere så sin svoger fullmakt til å overta styringen av hennes økonomi, samt at hun i en erklæring ga ham rett til å motta store deler av arven etter henne som forskudd på arv. Svogeren overførte etter kort tid ytterligere 9 millioner kroner til seg selv.
Lagmannsretten har i saken gjort en to-leddet vurdering. De har først gjort en konkret vurdering av om kvinnen var mentalt svekket i så sterk grad at hennes gavedisposisjoner må anses ugyldige, at hun med andre ord var så betydelig svekket at hun ikke lenger hadde den nødvendige rettslige handleevne og derfor ikke var i stand til å inngå bindende avtaler. Til dette konkluderer lagmannsretten at ja, hun var betydelig svekket, men anser det ikke bevist i slik grad at hun er å anse som alvorlig sinnslidende i rettslig forstand.
Lagmannsretten vurderer deretter om det ville stride mot redelighet og god tro fra gavemottakers side å ta imot pengegavene, i tråd med avtaleloven § 33. Det er et vilkår for ugyldighet etter denne bestemmelsen at det foreligger «omstendigheter» på tidspunktet for disposisjonen, som f.eks. demens. Videre er det et vilkår at gavemottaker kjente eller burde kjenne til disse omstendighetene på tidspunktet for overføringen samt at de forstod eller burde forstått at disse omstendighetene medførte at det ville stride mot redelighet og god tro å ta imot gaven. I denne saken vil det altså si at mottakerne skal ha vært kjent med kvinnens mentale svekkelse og at de burde visst at hun ikke forstod hva hun signerte på, de kan ikke ha vært i god tro ifht. hennes vilje.
Etter en konkret bevisvurdering kommer retten til at kvinnen var sterkt svekket av demens og at svogeren over tid hadde tatt kontroll over hennes økonomi og utilbørlig påvirket henne til å signere gavebrevene initiert av ham selv. Han kunne således ikke anses for å ha vært i god tro rundt de omstendigheter som forelå.
Konklusjonen fra lagmannsretten er at kvinnen ikke var seg tilstrekkelig bevisst det hun signerte på og at gavebrevene/overføringene klart måtte ses i sammenheng med hennes demenssykdom. Videre ble det lagt til grunn at svogeren utilbørlig hadde påvirket henne ved å ta styring over hennes økonomi og gavebrevenes ordlyd.
Når det gjelder vilkåret om kunnskap rundt de aktuelle omstendigheter eller uaktsomhet hos mottaker faller lagmannsretten ned på at også de to andre mottakerne, svogerens døtre, måtte forstå at kvinnen var så vidt preget at sin svekkede mentale helse at de ikke har utvist tilstrekkelig aktsomhet rundt å forsikre seg om at overføringen virkelig var uttrykk for hennes oppriktige ønske.
Samlet konkluderer lagmannsretten med at det klart ville stride mot redelighet og god tro om kvinnen skulle være bundet av disposisjonene.
Dommen gir et klart og tydelig signal om at man skal trå varsomt når man går inn og tar over eldre/syke slektninger sin økonomi. Det at man er tilgodesett som arving gir ingen rett til å «ta for seg» av ventet arv mens arvelater fortsatt er i live. Det er viktig å opptre aktsomt og tilbørlig. Tilbys man gaver bør man sørge for at gavegiver er helt bevisst sitt ønske om å gi gaven og at gaven gis uten påvirkning fra en selv.