Adgangen til å kreve vederlag i den andre ektefellens særeie følger av ekteskapsloven §§ 63 og 73. Formålet med bestemmelsene er å søke å sikre en ektefelle som ved eget bidrag øker verdien av den andre ektefellens særeie en skjønnsmessig kompensasjon ved et skifteoppgjør, det være seg ved skilsmisse eller død. Dette slik at den andre ektefellen ikke skal gå tomhendt ut av et ekteskap der den andres særeieverdier har økt på bekostning av felleseiemidler eller som følge av den andres innsats.
Ekteskapslovens rettslige utgangspunkt er at ektefellene har felleseie, jf. ekteskapsloven § 58. Felleseie betyr at de verdier ektefellene har opparbeidet seg gjennom ekteskapet er til likedeling mellom dem ved ekteskapets opphør, enten ved skilsmisse eller død. Noen verdier kan likevel holdes utenfor deling, uten at man har avtalt noe om det. Grovt sagt gjelder dette verdier hver av ektefellene hadde med seg inn i ekteskapet, eller har mottatt i arv eller gave fra andre enn ektefellen under ekteskapet, jf. ekteskapsloven § 59. Dette kalles skjevdeling.
Ektefellene kan også avtale seg vekk fra lovens utgangspunkt om felleseie og inngå ektepakt om særeie, helt eller delvis, jf. ekteskapsloven § 42. Bestemmelse om særeie kan også være gitt av arvelater i testament/gavebrev, med en klausul om særeie fra giver.
De eiendeler og verdier som er særeie skal ikke deles mellom ektefellene ved ekteskapets opphør. Dette kan slå svært uheldig ut for den av ektefellene som ikke har særeie.
Som et eksempel kan nevnes fritidseiendom som er særeie for den ene ektefelle, gjerne ved at eiendommen er mottatt som arv med særeieklausul. Gjennom ekteskapet bidrar begge ektefellene til renovering og modernisering av hytten, noe som både kan være kostbart og som også kan øke verdien av eiendommen. Skulle det så komme til en skilsmisse har den av ektefellene med særeie på fritidseiendommen rett til å holde hele eiendommen og dennes verdi, utenfor deling. Dette oppleves, naturlig nok, som svært urettferdig for den andre ektefellen, som gjennom hele ekteskapet har stått på for fellesskapet og verdiøkningen i eiendommen.
I slike tilfeller har ekteskapsloven en sikkerhetsventil, kalt vederlagskrav. Bestemmelsene om dette følger av ekteskapsloven § 63 og § 73. Bakgrunnen for reglene er å sikre at dersom den ene ektefellen har bruk felleseiemidler til å berike sitt eget særeie, skal verdien av dette deles. Dette samme gjelder der den andre ektefellen gjennom sitt bidrag, enten ved innsats for fellesskapet, ved innskudd av egne særeie/skjevdelingsmidler, har bidratt til å øke verdien av den andres særeie. Også i slike tilfeller vil ektefellen kunne kreve vederlag for sin innsats/innskudd.
Forøkelse av den enes ektefellens særeie kan enten skje ved at ektefellen som har særeie selv overfører felleseiemidler, typisk lønnsmidler, til eget særeie. Dette for eksempel ved oppussing eller andre investeringer på eiendom som er særeie. Tanken her er at ektefellen da har benyttet midler som ellers ville vært gjenstand for likedeling, til forøkelse av verdien av eget særeie. Det er et vilkår for rett til vederlag at verdien av den annen særeie er blitt høyrere enn det ville vært uten investeringen av fellesmidler. I et slikt tilfelle vil den andre ektefelle etter § 63 kunne kreve vederlag. I utgangspunktet vil dette vederlaget være begrenset til halvparten av verdien av de fellesmidler som er investert, men også annet vederlag kan tenkes i særlige tilfeller.
Forøkelse av den enes særeie kan også skje gjennom den andre ektefellens bidrag, - det være seg bidrag i form av investering av egne særeiemidler, skjevdelingsmidler eller gjennom bidrag til familiens underhold, arbeid i hjemmet eller på annen måte. I disse tilfeller er det et vilkår for rett til vederlag at ektefelle ved slik bidrag i «vesentlig grad» har medvirket til å øke verdien av den annens særeie. Også i slike tilfelle er det et absolutt vilkår at det ligger en reell økning av verdien av ektefelles særeie i bunnen.
Har man bidratt med innsats og innskudd, men dette ikke har ført til noen verdiøkning, har man heller ikke noe vederlagskrav. Vederlaget vil i disse tilfeller normalt ta utgangspunkt i den verdiøkning som har funnet sted, slik at den annen ektefelle får en andel av denne verdiøkningen.
Det er viktig å merke seg at selv om bestemmelsenes vilkår er oppfylt, det vil si at den ene rent faktisk har økt verdien av sitt eget særeie med felleseiemidler eller den andre ved sin innsats eller direkte innskudd/bidrag har økt verdien av den andres særeie, er det likevel ikke automatikk i vederlagskravet. Det skal skje en skjønnsmessig vurdering, det ligger i uttrykket «kan tilkjennes» i bestemmelsenes ordlyd. I vurderingen må man se på verdiøkningens størrelse, ektefellenes forutsetninger og avtaler seg imellom, graden av innstas med mer. Det må altså foretas en konkret skjønnsmessig vurdering i hver enkelt tilfelle.
Når det i et skifteoppgjør tilkjennes vederlag, så er det altså for å rette opp i en skjevhet som har oppstått i formuesforholdet mellom ektefellene.