Høyesterett har nylig avsagt dom der syv tidligere ansatte etter inngåtte fratredelsesavtaler fremsatte krav om avtalerevisjon etter avtaleloven § 36.
I 2015 fisjonerte Shell og overførte en del av sin virksomhet til St1. En rekke av de ansatte ble med i virksomhetsoverdragelsen. Shell hadde i en årrekke hatt en praksis der de, ved overtallighet, tilbød ansatte over 57 år en fratredelsesavtale med enten kompensasjon eller tidligpensjon. Tidligpensjon kunne innvilges etter en individuell vurdering og ønske fra arbeidstaker og sikret den fratrådte 66 % av lønn i pensjon.
I forbindelse med virksomhetsoverdragelsen var det enighet om at de ansattes betingelser og goder fra arbeidsgiver skulle fredes i to år. Kort tid etter overdragelsen ble det behov for nedbemanning og de syv partene i saken meldte seg til å fratre mot sluttpakke. Sluttpakker ble signert med kompensasjon, ikke tidligpensjon.
Arbeidstakerne anførte at de opplevde det slik at arbeidsgiver hadde gitt et bindende løfte om mulighet for tidligpensjon, men at de ikke fikk svar på sine krav rundt dette i forbindelse med fratredelsesforhandlingene. På grunn av tidspress i forhandlingene anførte de at de ikke turte annet enn å signere fratredelsesavtalene med engangskompensasjon.
Arbeidsgiver anførte på sin side at tidligpensjon ikke var noe en ansatt kunne kreve, dette på tross at de var enige om at det for alle praktiske formål i tidligere år hadde vært innvilget så fremt alder- og ansiennitetsforhold var oppfylt. Arbeidsgiver anførte at tidligpensjonen var en ytelse tilbudt etter en individuell vurdering og at dette ikke kunne anses å være en fast ordning som hadde bundet arbeidsgivers styringsrett. Det ble anført at det lå innenfor arbeidsgivers styringsrett å kunne endre dette tilbudet til de ansatte.
Spørsmålet for Høyesterett var om de ansatte kunne forvente at tjenestepensjonen skulle vært tilbudt, da i form av at arbeidsgiver gjennom sin praksis og utsagn hadde avgitt et bindende løfte om dette og om eventuelt brudd på et slikt løfte fikk så urimelig utslag at dette kunne føre til en avtalerevisjon.
Høyesterett så i sin vurdering hen til tidsnære bevis og korrespondanse mellom partene i forbindelse med virksomhetsoverdragelse. Etter en helhetlig vurdering kom de til at det ikke var sannsynliggjort at det var gitt et bindende løfte fra arbeidsgiver om at betingelsene for tidligpensjon skulle vedvare gjennom fredningsperioden på to år. Høyesterett legger videre til grunn at det ved store ensidige pensjonsgoder fra arbeidsgiver side skal en del til for at arbeidsgiver kan anses ensidig å ha bundet sin styringsrett vedrørende slike goder.
Knyttet til spørsmålet om avtalerevisjon kom Høyesterett til at det arbeidsgiver ikke kunne bebreides for at arbeidstaker hadde oppfattet dette som et bindende løfte og fant derav heller ikke grunn for avtalerevisjon etter avtaleloven § 36.