Når et samboerskap eller ekteskap tar slutt er dette en stor omveltning i livet for partene, men ikke bare for dem. Har de felles barn påvirker bruddet også barna i betydelig grad. Både barn og voksne skal finne ut av sin nye hverdag der foreldrene ikke lenger bor sammen. En ny hverdag skal pensles ut, og til tross for at man ikke lenger bor sammen, skal foreldrene finne ut av et godt samarbeid til det beste for felles barn og deres videre oppvekst. Barnekonvensjonen og barneloven har lovfestet at hensynet til barnets beste i dette skal være den helt avgjørende bærebjelken i disse vurderingene.
I de fleste tilfeller finner foreldrene med tiden en god løsning til det beste for barna, der den nye hverdagen etter hvert blir en ny og fungerende normal. Likevel er det slik at dette ikke alltid lar seg løse så enkelt, og i de tilfeller kan foreldrene ha behov for bistand for å finne ordninger som fungerer. Alle parter med felles barn som går fra hverandre, enten de har vært samboere eller gift, er etter loven pålagt å møte til felles samtale på familievernkontoret. Der kan partene få samtaler med psykologer og familieterapeuter for sammen å finne gode og varige løsninger for barnas bosted og samvær.
Til tross for tilbudet som ligger hos familievernkontoret, er det tidvis slik at foreldrene ikke der klarer å finne frem til varige løsninger. Låser kommunikasjonen seg, kan det skje at foreldrene finner det utfordrende å samarbeide til det beste for barna. De kan ha ulike oppfatninger av hva som vil være det beste for barna og hvor det vil være best for barna å ha sitt faste bosted. Dette kan gi behov for bistand fra advokater som kan bidra i arbeidet mot varige løsninger, men som også kan bistå i de tilfeller der man må få domstolenes hjelp til å finne endelige avklaringer.
Vi advokater som bistår innenfor rettsfeltet, har et særskilt ansvar for å søke å finne løsninger som demper konflikt og setter barnets beste i fokus, dette følger av barnelovens bestemmelser. Som et utgangspunkt vil vi alltid arbeide mot en løsning på lavest mulig konfliktnivå, der partene utenrettslig kan finne en god løsning gjennom samtaler og kommunikasjon med den andre part, eventuelt dennes advokat. Men tidvis er uenighetene så vidt store at partene har behov for domstolenes bistand for å finne frem til en avklaring.
Står partene låst i en foreldretvist som trenger en rettslig avklaring, vil vårt fokus fortsatt helt gjennomgående være barnas beste – hva vil være barnas beste både på kort og lang sikt, og hvordan kan vi, domstolen og oppnevnte psykologspesialister bistå for å finne en omforent løsning mellom foreldrene. Domstolene har utviklet et spor for foreldretvister som kalles «konflikt og forsoning». I dette ligger at domstolene legger opp til saksforberedende møter, parallelt med at psykologspesialist snakker med partene, barna og andre aktuelle personer, der alle sammen arbeider for å veilede foreldrene inn mot et forlik rundt barnas bosted.
Slike rettsprosesser går over tid, noe som naturlig nok også preger partene og deres samarbeid. Erfaring viser at slike rettsprosesser – til tross for et «forsoningsspor» kan tilspisse konflikten, der foreldrene arbeider mot hverandre og det utvikles en mistillit mellom partene der de ikke har tillit til hverandres kompetanse som foreldrene. Oppstår en slik mistillit, enten at den ligger der fra start – eller en utvikles etter hvert – slik at man ikke finner en omforent løsning, vil til slutt domstolen måtte avsi en dom der barnas bosted og samvær med den andre forelder fastsettes.
Rettens vurdering skal bygge på hva som helhetlig vil være barnas beste, gitt omstendighetene. Denne vurderingen bygger på momenter som har vokst frem gjennom erfaring og psykologfalig kompetanse, i tråd med barnelovens og barnekonvensjonens rammeverk. Vektige momenter, men ikke uttømmende, vil være barnets tilknytning til foreldrene, status quo (risiko ved miljøskifte), foreldrenes personlige egenskaper, barnets behov, muligheten for best samlet foreldrekontakt og stabilitet i hjemme. Videre vil også barnets mening være viktig. Barnets stemme og mening er en grunnlovsfestet rettighet, som også ligger i barneloven § 31. Jo eldre barnet er, jo større vekt skal barnets stemme og mening tillegges. I dette er det imidlertid svært viktig å ha med seg at barn som et naturlig utgangspunkt har en sterk lojalitet til begge sine foreldre, noe begge foreldre bør være seg bevisst og hensynta. Selv om man ikke lenger er et par, er det viktig at foreldrene har med seg at barna naturlig nok er like glad i begge sine foreldre og at det derfor er viktig at barna ikke opplever å bli stående som en premissleverandør for hvilken av sine foreldre de skal bo hos. De skal høres, men samtidig fritas for ansvaret knyttet til resultatet av avgjørelsen.
En rettsprosess og hovedforhandling rundt avklaring av bosted for barna, vil naturlig nok prege et foreldresamarbeid og tidvis også forverre dette, i alle fall for en tid fremover. Det er derfor viktig at partene forsøker å holde fokus på barnas behov, ha med seg at barna er like glade i begge foreldre og forsøker å legge til side det som handler om utfordringer i voksenrelasjonen.