Spørsmålet om hvilken part – om noen – som skal tilkjennes sakskostnader i sivile saker, er som regel svært viktig for partene ved siden av den materielle avgjørelsen av tvisten. Partene har som regel investert store summer, særlig knyttet til advokatsalærer for prosessfullmektigene, for å få saken gjennomført for domstolene. Ikke sjelden ser man at sakskostnadene samlet sett ligger på et uforholdsmessig høyt nivå sammenholdt med verdien av det partene tvister om. Det forkommer også saker der de samlede sakskostnadene på begge sider langt overstiger tvistesummen. I slike saker vil da naturlig nok ansvarsplasseringen for sakskostnadene kunne være vel så viktig som avgjørelsen av selve tvisten. Det er heller ikke uvanlig at utfallet av rettssaker er at ingen av partene vinner fullt ut. Dommen kan for eksempel gå ut på at en av partene får medhold i at den andre parten er ansvarlig for et pengekrav, men at et berettiget krav er lavere enn det parten påstår.
Reglene om ansvar og fordeling av sakskostnader finner vi i tvisteloven kapittel 20. Lovens hovedregel fremgår av i tvisteloven § 20-2 første ledd, og går ut på at den part som har vunnet saken, har krav på erstatning for sine fulle sakskostnader fra motparten. Hvem som skal anses å ha vunnet saken er presisert i § 20-2 annet ledd, hvor det blant annet heter at «Saken er vunnet hvis parten har fått medhold fullt ut eller i det vesentlige …».
Fra denne hovedregelen er det gjort enkelte unntak, blant annet tvisteloven §§ 20-2 tredje ledd og 20-3. Tvisteloven § 20-2 tredje ledd gir en snever hjemmel for å frita den tapende part for kostnadsansvar. Forutsetningen er da at det foreligger «tungtveiende grunner». Resultatet vil da bli at hver av partene bærer sine egne sakskostnader. Tvisteloven § 20-3 åpner på sin side for å tilkjenne er part sakskostnader i tilfeller der parten har fått medhold av betydning, uten at den anses for å være vunnet etter § 20-2. Det følger av ordlyden i begge disse bestemmelsene at det ved vurderingen av om unntakene skal kunne anvendes, skal legges særlig vekt på om en av partene har avslått et rimelig forlikstilbud, jf. tvisteloven §§ 20-2 tredje ledd bokstav b. og § 20-3 annet pkt.
Høyesterett avsa i høst en viktig kjennelse (HR-23-121069SIV-HRET) som presiserer innholdet i tvisteloven § 20-2, samt forholdet mellom denne bestemmelsen og de nevnte unntaksreglene i tvisteloven §§ 20-2 tredje ledd og 20-3.
Saken for Høyesteretts ankeutvalg gjaldt særskilt anke over lagmannsrettens sakskostnadsavgjørelse i en dom der ingen av partene hadde fått fullt ut medhold i sine påstander basert på en differansebetraktning mellom utfallet av saken og partenes påstander.
Lagmannsretten tilkjente likevel en av partene fulle sakskostnader, og la i den forbindelse avgjørende vekt på et forlikstilbud som var fremsatt under saksforberedelsen for lagmannsretten. Dersom motparten hadde akseptert forlikstilbudet, ville det ha gitt vedkommende et bedre resultat enn det lagmannsretten kom til.
Som hjemmel for sakskostnadsavgjørelsen benyttet lagmannsretten tvisteloven § 20-2 annet ledd, som altså regulerer spørsmålet om hvilken part som skal anes å ha vunnet saken, slik at hovedregelen om erstatning for fulle sakskostnader i § 20-2 første ledd kom til anvendelse. I motsetning til reglene i tvisteloven § 20-2 3 ledd om adgang til fritakelse for kostnadsansvar for den som har tapt saken og § 20-3 om tilkjennelse av sakskostnader for en part som ikke har vunnet saken, men fått medhold av betydning, nevnes ikke forlikstilbud som et moment i § 20-2 annet ledd.
Problemstillingen for Høyesterett var om det da likevel var adgang til å legge vekt på forlikstilbud ved vurderingen av om parten hadde fått «medhold fullt ut eller i det vesentlige» etter § 20-2 annet ledd.
Høyesterett kom til lagmannsrettens lovanvendelse på dette punkt var uriktig, og opphevet derfor lagmannsrettens kostandsavgjørelse. Høyesterett la til grunn at det ikke fantes holdepunkter, verken i lovens forarbeider eller i høyesterettspraksis, som tilsa at avslag på rimelige forlikstilbud var et relevant moment når en skal ta stilling til hvem som har vunnet saken etter tvisteloven § 20-2 annet ledd.
Dette momentet er som allerede nevnt noe det skal legges særlig vekt på ved vurderingen etter §§ 20-2 tredje ledd og 20-3. I dette tilfelle burde lagmannsretten i stedet vurdert betydningen av forlikstilbudet i relasjon til tvisteloven § 20-3, hvor dette moment altså kan vektlegges ved vurderingen av om parten skal tilkjennes sakskostnader i de tilfeller vedkommende kun har fått medhold av betydning, uten å vinne saken.